Barneloven – Hovedbestemmelser

Etter et samlivsbrudd, er det flere spørsmål knyttet til barna som foreldre må bli enige om, eventuelt ved hjelp av domstolene.
Det kan være både spørsmål om hvem som skal ha foreldreansvaret, hvor barnet skal ha fast bosted og hvilket samvær barnet skal ha med den av foreldrene det ikke bor fast hos.

Med virkning fra 1. juli 2010 er det gjort flere sentrale endringer i barneloven når det gjelder disse spørsmålene. Særlig sentralt er at domstolene nå er gitt myndighet til å idømme delt bosted for barn. I tillegg er det gjort endringer i hva som anses som ”vanlig samvær” i lovens forstand. Det er også innført varslingsplikt før flytting innenlands med barn.

Etter gjeldende rett skal hensynet til barnets beste være det avgjørende kriterium både når foreldrene selv skal avgjøre spørsmål knyttet til barn etter samlivsbrudd, og når slike spørsmål skal avgjøres av domstolene. Barnets beste er rettesnor ikke bare for de konkrete avgjørelsene, men også for prosessen som sådan og advokatenes rolle i barnefordelingssaker.

Jeg kommer i noen grad tilbake til hvilke momenter som vektlegges ved vurdering av barnets beste i relasjon til de temaer som tas nærmere opp nedenfor, men hovedvekten legges på de aktuelle lovendringene.

1. Foreldreansvar

Når det gjelder foreldreansvar, er det etter gjeldende rett slik at når foreldrene har bodd sammen, skal det normalt være felles foreldreansvar hvis ”det ikke hefter forhold ved den som ønsker del i foreldreansvaret som gjør at vedkommende er uegnet til å utøve foreldreansvaret”. Det skal altså gjennomgående mye til for at ikke begge foreldre får del i foreldreansvaret når de tidligere har bodd sammen som foreldre.

Også når barnets foreldre ikke har bodd sammen, er utgangspunktet det samme. Vurderingen vil imidlertid kunne bli noe mer åpen i disse tilfellene fordi barnet ”som regel” ikke har samme nærhet til den andre forelderen som i tilfeller hvor foreldrene har bodd sammen.

Det skal uansett, men med det utgangspunkt at det for de fleste barn vil være et gode at foreldrene er sammen om foreldreansvaret, foretas en helt konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. Ved rettens vurdering av hva som vil være til det enkelte barns beste, kan foreldrenes evne og vilje til å samarbeide om de spørsmålene som faller inn under foreldreansvaret få betydning.

2. Fast bosted

Lovens utgangspunkt er at foreldrene fritt kan avtale om barnet skal bo fast hos den ene av dem eller hos begge (delt bosted). Den som barnet bor fast hos kan ta avgjørelser som gjelder vesentlige sider av omsorgen for barnet alene. Det omfatter blant annet om barnet skal være i barnehave, hvor i landet barnet skal bo og andre større avgjørelser om dagliglivet, som for eksempel fritidssysler, skolefritidsordning m.v.

Delt bosted innebærer ikke nødvendigvis at barnet bor like mye hos begge foreldre, men at foreldrene har samme avgjørelsesmyndighet.

Dersom foreldrene ikke blir enige, må domstolen i utgangspunktet bestemme at barnet skal bo fast hos en av dem. Etter den siste lovendringen kan retten, dersom det foreligger særlige grunner, likevel bestemme at barnet skal bo fast hos begge.

Utgangspunktet for domstolenes avgjørelse er fortsatt å komme frem til en løsning som er til barnets beste. Forskningsresultater viser at vedvarende foreldrekonflikter er en vesentlig årsak til at barn får til dels alvorlige problemer etter samlivsbrudd. Det pekes videre på at visse betingelser må være oppfylt for at delt bosted skal fungere bra, blant annet at foreldrene samarbeider godt, at barna selv ønsker en slik ordning, at hjemmene ligger nær hverandre og at begge foreldre stiller opp i forhold til fritidsaktiviteter og skole.

Ettersom det gjerne har formodningen for seg at konfliktnivået mellom foreldrene er høyt når en sak havner i retten, vil det som et utgangspunkt måtte antas at forutsetningene for at delt bosted skal være til barnets beste ikke foreligger i disse tilfellene. Det vil gjerne også være vanskelig å forutse hvordan konfliktnivået vil utvikle seg i etterkant av rettssaken. Domstolene må derfor ha en stor grad av sikkerhet for at delt bosted vil være til barnets beste for at dette kan idømmes, – det skal med andre ord en del til før domstolene skal kunne idømme delt bosted. Som eksempel på tilfelle hvor delt bosted kan fremstå som den beste løsningen selv om foreldrene har anlagt sak, er tilfeller hvor foreldrene har avtalt eller praktisert delt bosted både forut for og under rettergangen.

I forarbeidene til lovendringen er det for øvrig uttalt at det som utgangspunkt vil være uaktuelt å idømme delt bosted for barn under 7 år.

Selv etter lovendringen vil rettens avgjørelse avhenge av en konkret og samlet vurdering av den enkelte sak, og altså da med utgangspunkt i hva som er til barnets beste.

Ved vurderingen av hva som er best for barnet, har det i rettspraksis skilt seg ut visse momenter som i særlig grad synes å bli vektlagt ved avgjørelsen av fast bosted. Disse momentene har over lengre tid vært forhold som barnets følelsesmessige tilknytning til foreldrene, foreldrenes personlige egenskaper, hensynet til stabilitet, barnets ønske, risiko ved miljøskifte, hensynet til best mulig samlet foreldre-kontakt og hensynet til å unngå og splitte søsken. Vekten disse argumentene tillegges synes imidlertid å ha endret seg noe over tid, blant annet slik at hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt og barnets eget ønske tillegges stadig større vekt.

I forbindelse med de siste endringene i barneloven, er det fra lovgivers side uttrykt at det bør legges til rette for at barnet kan ha best mulig kontakt med begge foreldre etter et samlivsbrudd. Det skal imidlertid ikke være tvil om at dersom det er en motsetning mellom hensynet til barnet og hensynet til mest mulig samlet foreldrekontakt, skal barnets behov gå foran. Avgjørelsen skal etter dette fortsatt bero på en konkret vurdering av det enkelte tilfelle, hvoretter ikke alle momenter nødvendigvis er aktuelle. Momentene vil også avhenge av at de faktiske forhold tillegges ulik vekt og trekker i ulik retning, fra tilfelle til tilfelle.

3. Samvær

Samværsretten er en rett både for barnet og for den som ikke bor fast sammen med barnet. Foreldrene avtaler selv omfanget av dette samværet på bakgrunn av hva de mener er best for barnet. Dersom foreldrene ikke blir enige, vil retten fastsette samvær også med utgangspunkt i hva som anses å være det beste for barnet etter en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. Momenter som særlig vektlegges ved vurderingen er hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt, barnets alder, barnets tilknytning til nærmiljøet, reiseavstanden mellom foreldrene, barnets eget ønske og hensynet til barnet ellers.

Barnelovens § 43 annet ledd, gir en definisjon på ”vanlig samværsrett”. Slik vanlig samværsrett er ingen formell minimumsordning. Samvær kan avtales eller fastsettes mer eller mindre omfattende, men det skal i utgangspunktet en del til før samvær fastsettes i mindre omfang enn slik ”vanlig samværsrett”.

Definisjonen på ”vanlig samværsrett” ble utvidet ved den siste lovendringen i tråd med den utvikling som har skjedd i samfunnet de siste årene med hensyn til omfanget av samværet, og i tråd med det samvær som i stor grad er blitt praktisert.

For det første er ”vanlig samværsrett” utvidet ved at ettermiddags-samværet er blitt forlenget med overnatting. I tillegg er feriesamværet utvidet til tre uker i sommerferien (ikke nødvendigvis sammenhengende), og annenhver høst-, jule-, vinter- og høstferie.

Det er fra lovgivers side presisert at det kan avtales eller gis dom på en samværsordning som innebærer at barnet bor halvparten av tiden hos hver av foreldrene, selv om barnet bor fast hos den ene. Det antas at domstolene vil være mer tilbøyelige til å idømme slikt utvidet samvær nå som de også har fått hjemmel til å idømme delt bosted, jf. ovenfor. Foreldrenes kontakt med barna kan følgelig bli den samme som ved delt bosted, dog slik at den beslutningsmyndighet som tilligger den av foreldrene som barnet bor fast hos, ikke deles mellom foreldrene.

4. Flytting med barnet innenlands

Som nevnt ovenfor, kan den av foreldrene som barnet bor fast hos alene ta avgjørelser som gjelder vesentlige sider av omsorgen for barnet. Dette gjelder også hvor foreldrene har felles foreldreansvar. Det fremgår av bestemmelsen at det blant annet gjelder spørsmål om hvor i landet barnet skal bo. Bostedsforelderen kan med andre ord i utgangspunktet flytte med barnet uten den andre forelderens samtykke.

Det vil ofte være gode grunner for en flytting innenlands, noen ganger kan slik flytting også være helt nødvendig, for eksempel av hensyn til økonomi. Flytting kan imidlertid være en stor belastning for barn. I noen tilfelle kan det være nødvendig at foreldre strekker seg langt for å unngå flytting, av hensyn til barnets behov for stabilitet. Andre ganger vil fordelene ved å flytte, eller nødvendigheten av å flytte, veie tyngre enn de ulemper som flyttingen medfører.

I utgangspunktet må det legges til grunn at den forelderen avgjørelsen faktisk gjelder, er nærmest til å foreta vurderingene og avveiningene av om flytting er en riktig eller nødvendig avgjørelse, alle forhold tatt i betraktning. Den andre forelder kan derfor ikke hindre den ene i å flytte. Flyttingen kan imidlertid medføre behov for en fornyet vurdering av hvor barnet skal ha fast bosted, og det er derfor nå innført varslingsplikt for den som planlegger å flytte.

Etter § 42 annet ledd, har nå den av foreldrene som vil flytte, plikt til å varsle den andre forelder senest seks uker før flyttingen. Varslingsplikten forutsetter at det foreligger avtale eller rettslig avgjørelse (dom eller rettsforlik) om samvær. Plikt til slik varsling har begge foreldre, – både den forelder som barnet bor fast hos og den forelder barnet har samvær med.

Formålet med bestemmelsen er at foreldrene skal få tid og anledning til å tenke igjennom situasjonen, drøfte hvordan flyttingen vil virke inn på samværet og om det bør foretas en ny vurdering av hvor barnet skal bo fast. Foreldrene skal også få tid til å gå til mekling eller bringe saken inn for domstolene dersom de ikke blir enige.

Det påligger den som vil flytte å dokumentere at varslingsplikten er overholdt.

Dersom varslingsplikten ikke overholdes, har dette ikke umiddelbart noen konsekvenser. Unnlatt varsling vil imidlertid kunne tillegges vekt ved en eventuell etterfølgende rettssak om fast bosted for og samvær med barnet. Unnlatelse av varsling fra den av foreldrene som barnet bor fast hos, vil kunne si noe om denne parts samarbeidsevner og respekt for overholdelse av regler, som igjen kan si noe om hvor godt egnet forelderen er til å ivareta barnets behov for god kontakt med begge foreldre. Retten må selvfølgelig legge avgjørende vekt på hva som er barnets beste, men unnlatt varsling kan være ett av flere momenter som får betydning ved vurderingen av hva som er til barnets beste.

Manglende varsling fra samværsforelderens side vil kunne si noe om dennes evne til å gi barnet stabilitet og forutsigbarhet, og derfor kunne tilsi begrensning av samværets omfang.