Skilsmisseoppgjør og arv i nordiske ekteskap

Skrevet av:

Else-Marie Merckoll
Advokat / Partner


Det har alltid vært et nært samarbeid mellom de nordiske landene Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige. Vi snakker tilnærmet samme språk og mange har i perioder bodd i et land og arbeidet i et annet.

Det er derfor også tradisjon for ekteskapsinngåelser på tvers av landegrensene. Som en konsekvens av dette er det inngått flere konvensjoner innen familierettslige områder.

Allerede i 1931 ble det signert en Konvensjon mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige inneholdende internasjonal- privatrettslige bestemmelser om ekteskap, adopsjon og vergemål med sluttprotokoll https://lovdata.no/lov/1931-02-06

Konvensjonen er naturlig nok endret og oppdatert flere ganger, men hovedprinsippene gjelder fremdeles.

Formuesforholdet mellom ektefeller som er, og også var det da ekteskapet ble inngått, statsborgere i en av de nevnte landene, skal reguleres etter loven i den staten hvor ektefellene først bosatte seg da de inngikk ekteskapet.

Har begge ektefeller senere flyttet og bosatt seg i en av de andre statene og bodd der i minst 2 år, skal dette landets lov komme til anvendelse i stedet. Har begge ektefeller tidligere under ekteskapet hatt bopel der, eller hvis begge ektefeller er statsborgere i dette landet, skal dette landets lov anvendes så snart de har tatt bopel der.

Dette er i motsetning til andre internasjonale ekteskap, hvor hovedregelen etter norsk internasjonal privatrett, er at det er rettsreglene i det landet hvor ektefellene først bosatte seg som skal gjelde, selv om de senere flytter til et annet land.

Også innen arveretten var det behov for en nordisk konvensjon og i 1934 ble Konvensjon mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige om arv og dødsboskifte signert https://lovdata.no/lov/1934-11-19

Også denne konvensjonen er blitt endret og oppdatert flere ganger i samsvar endringer i arvelovgivningen i de enkelte  konvensjonslandene, men prinsippene er i all hovedsak de samme.

Hovedregelen ifølge konvensjonen, er at det er det lands arvelovgivning hvor arvelater er bosatt ved sin død som skal anvendes. En arvelater kan imidlertid bestemme at rett til arv etter ham/henne skal følge loven i det land hvor han/hun var statsborger på det tidspunkt dette ble bestemt eller ved sin død.

På tross av at hovedreglene er forholdsvis klare, oppstår det erfaringsmessig også en rette tolkningsproblemer også i nordiske forhold. Dette kan for eksempel være hvordan et testament eller ektepakt skal fortolkes dersom den er opprettet i en av de andre landene. Vi har også erfaring med at tingrettene, både i Norge og i de øvrige landene, er usikre på om de har kompetanse til å utstede attester for skifte eller uskifte. Det kan derfor være nyttig å bruke advokat også i nordiske forhold.

Skrevet av:

Else-Marie Merckoll

Advokat/Partner