Må du tåle støy og ulemper fra naboens bikkjer?

Langseth advokatfirma DA har i en årrekke hatt en nært samarbeid med idébladet Hytteliv og utarbeidet artikler med presentasjon av ulike juridiske problemstillinger som møter hytteeiere.

I motsetning til de fleste juridiske artikler, som har en teoretisk og generell form, beskriver våre artikler konkrete og praktiske problemstillinger med forslag til løsninger. Vi håper at våre bidrag kan inneholde interessante og nyttige råd for hyttefolket.

MÅ DU TÅLE STØY OG ULEMPER FRA NABOENS BIKKJER?

Et hyppig problem i hyttefelt er støy fra hunder. Ofte hører ikke hundeierne selv når kjæledeggen bjeffer og synes til og med det er litt søtt. Han må jo fortelle  hvem han er, er ofte gjennomgangstonen! Samtidig har vi naboene som ikke greier å la være å irritere seg over litt støy og hundeeiernes manglende forståelse.

Dette var typisk for Berit og Ola Lam, særlig Ola greide ikke å la være å ergre seg over hundene til naboene, Janne og Petter Lie. De hadde tre dvergdachser, Rambo, Line og Bjeff. Særlig Rambo hadde et lite markeringsbehov og måtte vise sin plass i verden.

Janne og Petter var litt «frie» mennesker og hadde bygget en hundegård inntil grensen mot Berit og Ola på ca. 40 m2 hvor hundene sov, spiste og gjorde fra seg. Og det var ikke nødvendig å fjerne avfall fra sin kjære, mente de. Dyreavfall er naturlig og alt fra naturen lukter godt, var gjennomgangstonen.

Og en helg i fjor høst da Berit og Ola nettopp var ankommet «Lykkebu» var det pån igjen:

«Nå må de hippiene lære å ta hensyn til vanlige folk», freste Ola da han ankom hytta og Rambo igjen måtte vise hvem som var sjefen. En svak odør av velkjent duft seg også stille over hagegjerde.

Ola hoppet over gjerde, løp inn til Janne og Petter og var ikke nådig:

«Nå er det slutt på tålmodigheten. Kom dere ut av den boblen deres og erkjenn at dere lever i et felleskap hvor vi må ta hensyn til hverandre. Disse dyrene terroriserer hele feltet og holder oss våkne til langt på natt. Det lukter møkk, møkk og møkk og gleden av å være på hytta er fullstendig ødelagt».

Janne tok til motmæle:

«Nå må dere by-folk skjønne at dere ikke kan ta med de dærre by-greiene deres til oss her på landet. Her har vi naturens egne lyder og lukter og hvis ikke dere greier å innordne dere så kan dere bli hjemme og kose dere med eksosen deres.»

Advokatens råd:

Dette er en typisk nabokrangel hvor det kanskje ikke bare er støy og lukt som er problemet. Det er også et fenomen at mennesker med ulik livstil og holdninger kan bli uvenner. Når det er sagt er på det rene at våre venner er plaget.

De rettslige sidene reguleres av naboloven § 2 hvor det bl.a. heter:

«Ingen må ha, gjera eller setja i verk noko som urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe på granneeigedom. Inn under ulempe går òg at noko må reknast for farleg.»

Det er på det rene at Berit og Ola synes at hundeholdet med støy og vondlukt både er «urimeleg» og «uturvande» samtidig som det også er en «ulempe» for dem. Hippiene på den andre siden av gjerde er sikkert uenig i dette. Begge parter tolker derfor loven utfra sine opplevelser noe som ikke gir noen løsning.

Berit og Ola må ta utgangspunkt i begrepet «uturvande» i lovteksten.  Utover gleden ved å ha hundene som kjæledyr er ikke hundeholdet til Janne og Petter nødvendig. Hadde de derimot drevet kennel vil hunder utgjort selve næringsgrunnlaget og lettere vært «turvande».

Hunder ute i hundegård med støy til langt på natt sammen med lukt avviker nok fra det folk flest forbinder med et normalt hundehold. Jeg vil derfor anta at lovens krav til «uturvande» er oppfylt. Når dette kravet er oppfylt er hundeholdet også til «skade eller ulempe» og ulovlig.

I få fall kan Berit og Ola påberope seg § 10 hvor det heter:

«Tilstand eller tilhøve som strider mot nokor føresegn i §§ 2-5, har grannen krav på vert retta».

Det er ikke forbudt for Janne og Petter å ha hunder slik at Berit og Ola ikke kan kreve at hundeholdet skal avvikles.

Krav om retting må derfor gå ut på å fjerne støy og lukt. I praksis til det si at de tar inn hundene om natten og rydder i hundegården.

Erfaringsmessig er det vanskelig å kommunisere krav på retting på en konstruktiv måte ikke minst når klima er slik det er mellom dem. Samtidig er det dramatisk å saksøke en nabo. Det beste for alle parter er derfor at saken løses gjennom forhandlinger og at en løsning reguleres i en avtale.

Slike nabotvister er ofte så fastlåste at partene er avhengig av en nøytral instans som kan bistå. Jeg utelukker derfor ikke at saken bør bringes inn til mekling i forliksrådet.