Utover lovbestemt pliktdelsarv til barn og ektefelle, kan man i utgangspunktet testamentere formuen sin til hvem man vil. Dersom man senere skulle ombestemme seg, kan man endre testamentet eller trekke det tilbake i sin helhet. Viktige unntak gjelder imidlertid der det er inngått avtaler om arv, såkalte «arvepakter» eller «ugjenkallelig testament». I slike tilfeller kan testator ha forpliktet seg til å begrense sin testasjonsadgang for fremtiden.

Hovedregel

De aktuelle reglene finnes i arveloven § 49. Bestemmelsen angir at testator, den som oppretter et testament, kan binde seg til å ikke opprette, endre eller tilbakekalle et testament. Arvepaktene kan således deles i to kategorier; de «negative» arvepaktene hvor testator forplikter seg til å ikke opprette et testament, eller de «positive arvepaktene» hvor testator forplikter seg til å ikke endre eller tilbakekalle et allerede eksisterende testament.

De «negative» arvepaktene vil typisk tilgodese livsarvinger, ektefelle og eventuelt øvrig slekt som vil ha rett på arv etter arvelovens alminnelige regler. De «positive» arvepaktene vil på den annen side tilgodese testamentsarvinger, som ikke har lovbestemt rett på arv, men som sikres gjennom testamentet.

Hvorfor arvepakt

Umiddelbart kan det virke lite hensiktsmessig å begrense sin egen testasjonskompetanse for fremtiden. Det kan imidlertid være gode grunner til dette, f.eks. der en arvelater gifter seg på nytt, men ønsker å skape ro og trygghet rundt arveoppgjøret med eventuelle særkullsbarn. Arvepakt kan også være aktuelt i forbindelse med skifteoppgjør, hvor ektefellene gir avkall på enkelte gjenstander eller verdier, mot at det avtales at det isteden skal tilfalle felles barn under et senere arveoppgjør.

Formkrav

I utgangspunktet gjelder det samme regler for opprettelse av arvepakter som for opprettelse av testament. Testamentet må være skriftlig, og signert av testator og to vitner. Alle må være over 18 år og ha rettslig handleevne, dvs. ikke umyndiggjort eller alvorlig svekket som følge av sykdom, demens eller lignende.

Dokumentet trenger ikke å betegnes «arvepakt» eller presisere at testasjonen er ugjenkallelig, selv om dette normalt er å anbefale. I de tilfeller det er uklart hva testator har ment, må testamentet og omstendighetene rundt opprettelsen tolkes og utfylles. Høyesterett har fastsatt at det kreves forholdsvis sterke holdepunkter for å konstatere at testator har ment å binde fremtidig testasjonskompetanse.

Forholdet til avtalerettslige regler

Ved at arvepaktene har konkrete adressater, etableres det en egen form for avtalerelasjon mellom testator og adressatene. Avtalerelasjonen innebærer at arvepakten vil være underlagt avtalerettslige tolkningsregler. Dette gjelder særlig med hensyn til reglene om ugyldighet, men også at den ikke binder testator før den er kommet til adressatens kunnskap, jf. avtalelovens § 7.

Kontakt oss

Ønsker du å sette opp en arvepakt? Er du tilgodesett i en arvepakt og lurer på hva du har krav på? Advokatene i Langseth arbeider jevnlig med å opprette arvepakter og ulike former for testamenter. Kontakt gjerne en av våre erfarne advokater med dine spørsmål.

De nærmeste slekts arvingene til en avdød person kalles for livsarvinger.

Livsarvinger er definert som «arvelaterens barn eller barnets etterkommere». Hvilket vil si at dersom et av barna til arvelater er død  før arvelater, men etterlater seg barn, så er det barnebarna som trer inn som livsarvinger. Er et av barna død uten å etterlate seg livsarvinger, går arven til de andre livsarvingene.

Hovedregelen er at arven skal deles likt mellom arvelaterens barn eller hvert barns linje dersom et barn er gått bort før avdøde. Dette har vært et grunnleggende prinsipp ved norsk arverett i mer enn150 år.

Vi får  likevel ofte spørsmål om man kan begrense arven til et eller flere av livsarvingene. Det kan være gode grunner til at man ønsker dette. I enkelte tilfeller kan det skyldes at barnet har problemer slik at de ikke bør arve store verdier, men det kan også skyldes at man av ulike årsaker ønsker å favorisere ett eller flere av barna.

I disse tilfellene kan foreldrene opprette et testament, men også her er det et grunnleggende prinsipp i norsk rett at barna ikke kan gjøres helt arveløse.

To tredeler av formuen etter arvelateren er såkalt pliktdelsarv for livsarvingene. Men også her er det visse begrensninger.

Pliktdelsarven er aldri større enn 15 G (G er folketrygdens grunnbeløp) til hvert av barna, eller hvert barns linje jf  arvelovens § 50 https://lovdata.no/lov/2019-06-14-21/§50.

Dersom et av barna er død før arvelater og for eksempel etterlater seg 3 barn, så er pliktdelsarven aldri større enn 15 G for alle 3 barnebarna tilsammen.

Det er størrelsen på G (folketrygdens grunnbeløp) ved arvefallet, hvilket vil si når testator dør, som skal anvendes. I og med at pliktdelsarven er knyttet opp mot grunnbeløpet, vil grensen for pliktdelen også  reguleres årlig i samsvar med endring av grunnbeløpet.

Det er også verdt å merke seg at pliktdelsarven gjelder for arv fra hver av foreldrene, uavhengig av om foreldrene er gift eller ikke.

Dersom arvelater er gift, vil ektefellen ha rett til en minstearv på 4G. Denne retten går foran barnas pliktdel. I små boer vil man derfor kunne testamentere alt til ektefellen og dermed unngå at livsarvingene mottar arv.

Skrevet av

Else-Marie Merckoll

Advokat/Partner