Med medisinsk invaliditet forstås den fysiske og/eller psykiske funksjonsnedsettelsen som følger av en skade eller sykdom. Størrelsen på den varige medisinske invaliditeten gir grunnlaget for utbetaling av menerstatning og ulykkesforsikringer.

Størrelsen på varig medisinsk invaliditet (VMI), fastsettes av medisinere. Dette gjøres på objektivt grunnlag, uten hensyn til yrke, uføregrad, fritidsinteresser og lignende.
Bakgrunnen for fastsettelsen er invaliditetstabellen som finnes i Forskrift om menerstatning fra 1997. Hvis den som er skadet har plager som ikke er med i tabellen, fastsettes invaliditetsgraden på grunnlag av en skjønnsmessig sammenligning med skadefølgene i tabellen.

Når fastsettes invaliditetsgraden?

Invaliditetsgraden kan først fastsettes når skadelidte har gått gjennom hensiktsmessig behandling, og skaden kan sies å ha stabilisert seg. I praksis sier man at det bør ha gått minst to år fra skadehendelsen til varig invaliditet fastsettes.

Varig betyr ikke nødvendigvis livsvarig skade, men skaden må vare i minst 5 til 7 år for at den skal anses som varig i et juridisk perspektiv.

Flere skadefølger etter samme hendelse

Dersom den skadde har fått flere skadefølger etter samme hendelse, fastsettes invaliditetsgraden ut fra en samlet vurdering. Ofte kan det være psykiske eller autonome plager som følger med en tilstand, for eksempel kan man oppleve økt tretthet og vannlatingsproblemer ved en traumatisk hjerneskade. Slike ledsagende plager er som regel innveid i skaden, og gir ingen ytterligere medisinsk invaliditet.

Både subjektive symptomer og objektive funn kan medføre medisinsk invaliditet. Som hovedregel vil objektive funn medføre at invaliditeten settes høyere enn der det kun foreligger subjektive symptomer. Objektive funn kan være nedsatt funksjon, nedsatt bevegelighet, nevrologiske utfall, funn ved nevropsykologisk test, funn ved røntgen eller lignende.

Kan gi rett til menerstatning

Hovedårsaken til at medisinere blir bedt om å vurdere varig medisinsk invaliditet, er for å avgjøre om det gir rett til menerstatning ved skader etter trafikkulykker og yrkesskader.

Menerstatning er erstatning for tap av ikke-økonomisk karakter, slik som tapt livskvalitet etter en skade. Ett vilkår for menerstatning, er at skaden er av varig og betydelig art, noe som vanligvis betyr at VMI må være satt til minimum 15 prosent. Det kan imidlertid finnes forsikringsdekninger som gir skadelidte menerstatning ved VMI under 15 prosent.

Menerstatningen beregnes ut fra graden av medisinsk invaliditet, og utmåles etter folketrygdens grunnbeløp (G) og skadelidtes alder på oppgjørstidspunktet.
Medisinsk invaliditet er også normalt grunnlaget for størrelsen på utbetalingen av ulykkesforsikringer.

Viktig med advokatbistand

Det er særdeles viktig at varig medisinsk invaliditet settes korrekt, da den legger grunnlaget for erstatningens størrelse. Vi kan hjelpe deg med å finne spesialister som vurderer skadeomfanget på riktig måte.

Hovedregelen i norsk erstatningsrett, er at erstatning for fremtidig tap skal beregnes og utbetales som et engangsoppgjør når erstatningssaken avsluttes. For at du skal få et riktig erstatningsoppgjør, må du derfor beregne nåverdien av det tapet du kommer til å ha i fremtiden. Dette vil si at det årlige, fremtidige tapet må kapitaliseres.

Mange tror at du bare skal multiplisere det årlige tapet med antall tapsår, og at du da får den erstatningen som du har krav på. Dette er imidlertid ikke riktig. Det at du får utbetalt hele ditt fremtidige tap som et engangsbeløp, er på mange måter en fordel som må korrigeres, slik at du får et riktig erstatningsoppgjør.

Ved beregning av erstatningskravet for personskader, bruker man egne programmer som neddiskonterer erstatningen din og beregner nåverdien av fremtidstapet ditt. For å gjøre dette, må man først beregne ditt årlige nettotap, deretter gange dette med antall tapsår, og så justere dette beløpet med en valgt rentefot.

Valg av kapitaliseringsrente eller rentefot

Jo lavere rentefot man velger, jo høyere blir den kapitaliserte verdien. Dessverre er det ikke slik at vi står fritt til å velge hvilken rentefot som skal benyttes. Ved beregning av erstatning for personskade er ikke rentefoten lovbestemt, men den har blitt fastsatt og endret av Høyesterett med jevne mellomrom.

Rentefoten ble siste gang endret av Høyesterett i en dom fra desember 2014. Kapitaliseringsrenten ble da satt til fire prosent.

Renten skal gjenspeile den avkastning det er realistisk at man kan få ved plassering av erstatningen, slik at skadelidte skal sikres mot fall i pengeverdien. Med tanke på den lave avkastningen man får ved å sette pengene i banken i 2016, synes rentefoten å være altfor lav.

Høyesterett har imidlertid vært svært restriktive med å sette ned rentefoten, da denne skal dekke et langt tidsrom. Høyesterett har også uttalt at skadelidte ikke har krav på sikkerhet for å få dekket inflasjonstapet fullt ut, men at skadelidte skal ha en mulighet til å sikre seg best mulig.

Skadelidte vil også ha anledning til å plassere erstatningen på en slik måte at de får høyere avkastning enn bankrenten. Dette kan være i form av statsobligasjoner, aksjer eller fast eiendom.

Hvor ofte endres kapitaliseringsrenten?

Det er grunn til å tro at det vil gå flere år før det kommer en ny Høyesterettsdom som endrer kapitaliseringsrenten. Forrige gang Høyesterett fastsatte kapitaliseringsrenten, var til fem prosent i en dom i 1993, og før det igjen til seks prosent i 1981.

Inntil det kommer en ny Høyesterettsdom som endrer kapitaliseringsrenten, må vi nok forholde oss til at rentefoten er fire prosent.

Eksempel på kapitalisering

Dersom man har beregnet at du vil få et årlig nettotap på 100 000 kroner i ti år fremover, vil du ved å benytte en kapitaliseringsrente på fire prosent ha krav på 795 186 kroner i erstatning. Legger man til grunn at kapitaliseringsrenten settes ned til tre prosent, vil kravet ditt være på 840 414 kroner.

Utgangspunktet i erstatningsretten er at skadevolder skal ta skadelidte som han er, og at skadelidtes særlige sårbarhet ikke skal føre til at muligheten for erstatning faller bort.

Å ta skadelidte som han er kalles sårbarhetsprinsippet. Man skiller mellom latent og realisert sårbarhet, og det kan også innebære både psykiske og fysiske predisposisjoner så vel som økonomisk sårbarhet.

Rettslig utgangspunkt og bevisbyrde

Prinsippet om at skadevolder skal ta skadelidte som han er fremgår flere steder i lovgivningen. Se for eksempel yrkesskadeforsikringsloven § 11 tredje ledd, hvor det går klart frem av lovteksten at man skal se bort fra skadelidtes “særlige mottagelighet”.

Andre steder i lovgivningen kommer prinsippet mer indirekte frem, som i bilansvarslova §§ 1 og 4, hvor det heter at det er skade motorvogn “gjer” som gir rett til erstatning. “Gjer” henviser til at dersom det er bevist at motorvognen er årsaken til skaden, vil det ses bort fra skadelidtes sårbarhet.

Spørsmålet er om det er ansvarshendelsen som har ført til skade eller sykdom, eller om det er bakenforliggende årsaker. For å få et mer helhetlig bilde av hva det innebærer å ta skadelidte som han er må man se på tidligere rettspraksis, og sårbarhetsprinsippet er slått fast og presisert flere ganger både i Høyesterett og i underrettene.

Utgangspunktet i erstatningsretten er at det er skadelidte som må bevise at vilkårene for å få erstatning er til stede. Men når skadevolder påstår at erstatningen skal settes ned eller faller bort på grunn av tidligere sykdommer eller skader, blir bevisbyrden snudd.

Erstatning – psykiske og/eller fysiske predisposisjoner

Det må alltid foreligge årsakssammenheng mellom ansvarshendelsen og oppstått skade eller sykdom, og det skilles mellom latent og realisert sårbarhet:

• Latent sårbarhet er når det kun er sårbarhet som realiseres av ansvarshendelsen som erstattes.
• Realisert sårbarhet er dersom skadelidte før ansvarshendelsen har en påvist sykdom eller skade. I så fall vil skadevolder kun svare for forverringen av tilstanden eller eventuelt ny oppstått skade eller sykdom.

Spørsmålet er om skadelidtes skade eller sykdom hadde utviklet seg uavhengig av ansvarshendelsen.

For å få rett til erstatning må ansvarshendelsen være en nødvendig betingelse for oppstått skade, og hendelsen må ikke være en uvesentlig faktor i årsaksbildet. Det må med andre ord foreligge en årsakssammenheng mellom hendelsen og skaden, og denne må ikke være uvesentlig.

Erstatning – økonomisk sårbarhet

Ved beregning av inntektstapet som skal erstattes, skal det tas hensyn til om skadelidte før hendelsen for eksempel hadde et yrke med høy inntekt eller spesielle helsekrav. I disse tilfellene kan det føre til at skadelidte har et høyt inntektstap hvis det ikke er mulig å komme helt eller delvis tilbake i arbeid. Inntektstapet til skadelidte blir høyere enn skadevolder normalt kan forvente, men skadevolder svarer likevel for hele inntektstapet.

Skadelidte skal ved utbetaling av erstatning stilles økonomisk som om den skadevoldende handling ikke hadde funnet sted. Kravet til årsakssammenheng gjelder derfor også i forhold til det økonomiske tapet.