Erstatningssak – seier i lagmannsretten

I en erstatningssak fra Eidsivating lagmannsrett fra 2017 (LE-2016-152452) ble vår klient tilkjent full erstatning etter å ha blitt påført en nakkeskade i en trafikkulykke. Skaden skjedde i 2011, og vi måtte i både tingretten og lagmannsretten for å få erstatning fra Eika Forsikring. Det nytter å kjempe!

ULYKKEN

Skaden skjedde i det vår klient i egen bil var i ferd med å svinge til venstre ut i Teknologiveien på Gjøvik. Bilen hennes ble da truffet i venstre side av en bil kjørt av en uoppmerksom fører. Det var lav hastighet i kollisjonen, men vår klients bil ble påført skader for 37 000 kroner, og senere kondemnert. Skadevolderens bil var forsikret i Eika Forsikring.

SKADEN

Skadelidte utviklet etter ulykken nakke- og hodesmerter samt en redusert konsentrasjonsevne. Hun fungerte i fullt arbeid en stund etter ulykken, men måtte i oktober 2015 redusere til 80 % arbeid på grunn av plagene.

KRAVET I ERSTATNINGSSAK

Det ble fremmet et krav mot Eika Forsikring for det tapet den reduserte arbeidsevnen førte til. Forsikringsselskapet avviste kravet fordi de mente det ikke var årsakssammenheng mellom trafikkulykken og den reduserte arbeidsevnen. Eika mente kravene til skadeevne og brosymptomer ikke var oppfylt. I tillegg mente selskapet at skaden ikke var forenlig med en nakkedistorsjonsskade.

Under behandlingen av saken ble det innhentet en teknisk rapport fra ingeniørfirmaet Rekon DA, som konkluderte med at skadelidtes bil i ulykken var påført en hastighetsendring på mellom 8,2 og 13,2 km/t. Mest sannsynlig 10,5 km/t.

Eika innhentet også en erklæring fra spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering, overlege Tomm Kristoffersen, ved Ullevål sykehus. Dr. Kristoffersen konkluderte med at skadelidte ved trafikkulykken var påført en medisinsk invaliditet på 5 %.

LAGMANNSRETTENS VURDERING

I vurderingen av årsakssammenheng la lagmannsretten til grunn de fire grunnvilkårene som Høyesterett anvendte i Rt. 1998 s. 1565 (Nakkesleng I-dommen): Skadeevne, akuttsymptomer, brosymptomer og forenelighet.

Lagmannsretten kom til at en hastighetsendring på, mest sannsynlig, 10,5 km/t er tilstrekkelig til å påføre en varig skade, og skriver i dommen at: «Lagmannsretten er kommet til at vilkåret om skadeevne i dette tilfelle er oppfylt, i den forstand at det ikke kan utelukkes at kollisjonen utsatte skadelidte for krefter tilstrekkelige til å forårsake skade.»

Skadelidte var hos legen dagen etter og meldte om plager i nakken, så kravet til akuttsymptomer voldte ikke noe problem. Et problem var imidlertid knyttet til sannsynliggjøring av brosymptomer. Eika mente at plagene ifølge fastlegejournalen var borte i perioder, og at det dermed ikke forelå brosymptomer. Lagmannsretten kom til at kravet til brosymptomer var oppfylt og uttalte: «Notatene om midlertidig bedring må etter lagmannsrettens syn ses på som uttrykk for naturlige variasjoner, blant annet påvirket av behandlinger, bruk av smertestillende medisiner, ulik arbeidsbelastning og svingende dagsform.» Det er viktig å merke seg at lagmannsretten mente kravet til brosymptomer var oppfylt selv om skadelidte i perioder var nærmest symptomfri.

FORENLIGHETSKRITERIET

Når det gjeldt forenlighetskriteriet var problemet at plagene hadde variert ganske betydelig i intensitet. Eika mente at plagene av den grunn ikke kunne kommet fra en traumatisk nakkeskade. Lagmannsretten uttrykte imidlertid: «Smertene varierte, blant annet med hvor mye hun anstrengte seg.» «Deretter (etter at hun sa opp jobben i 2011) har hun fortsatt å ha nakkerelaterte plager i varierende grad»

«Lagmannsretten forstår det slik at dette ligger innenfor det som, medisinsk sett, må anses som en sjelden, men mulig, utvikling etter den opprinnelige skaden.»

Dette er en fin presisering av forenelighetskriteriet. Det er nemlig slik at også en uvanlig sykdomsutvikling, men ganske sterkt varierende plager, er forenlig med en nakkeslengskade.

Eika mente videre at en så lav medisinsk invaliditet som 5 % ikke kunne medføre en redusert arbeidsevne. Til det fremgår av dommen: «Lagmannsretten kan ikke se at den lave medisinske invaliditetsgraden i seg selv gjør at årsakssammenhengen mellom skade og økonomisk tap ikke kan anses adekvat.»

VURDERING AV DOMMEN

Dommen er nok et eksempel på at domstolene gir skadelidte medhold i en erstatningssak, selv om den medisinske invaliditetsgraden er lav, og selv om symptomene varierer ganske mye i tiden etter ulykken.

Artikkelforfatteren, advokat Einar I. Lohne, prosederte saken i lagmannsretten. Han er partner i Advokatfirmaet Langseth, og har møterett for Høyesterett. Lohne har ført flere hundre erstatningssaker for skadelidte i domstoler over hele landet. Han holder jevnlig foredrag for advokater og skadelidte, og ga i 2020 ut boken Erstatningsoppgjør på Gyldendal forlag. Lohne er medlem i Advokatforeningens lovutvalg for erstatning.