BARNEBORTFØRING
Barnebortføring skjer typisk ved at én av foreldrene eller andre som har omsorg for barn tar med seg barnet/barna ut av deres bostedsland og til et annet land. De mest praktiske eksemplene på tilbakeholdelse er tilfeller hvor et barn/barna ikke returnerer til bostedslandet etter en ferie eller samvær i utlandet.
Haagkonvensjonen om barnebortføring av 1980 er gjort til norsk lov gjennom barnebortføringsloven. Reglene for ulovlig barnebortføring og ulovlig tilbakeholdelse er de samme. Flytting, opphold eller reise innenfor Norges grenser omfattes ikke av regelverket.
Hovedregelen er at ulovlig bortføre eller ulovlig tilbakeholdte barn i Norge skal returneres til bostedslandet straks dersom også dette landet er medlem av Haagkonvensjonen 1980.
For at en bortføring eller tilbakeholdelse skal anses ulovlig, må barnet/barna ha vært bosatt i det landet som barnet/barna kreves tilbakelevert til. I tillegg må bortføringen eller tilbakeholdelsen krenke gjenværende forelders/offentlig myndighets rett til, og faktisk utøvelse av, foreldreansvar.
Det finnes unntak for å tilbakelevere et barn som er ulovlig bortført eller ulovlig tilbakeholdt. Unntakene er imidlertid strenge, og det skal mye til for at de kommer til anvendelse. Det er også slik at det er opp til domstolen å vurdere om et barn uansett skal tilbakeleveres selv om ett eller flere av
unntakene er oppfylte.
I Norge er det Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet som formelt håndterer krav om tilbakelevering. De mottar krav om tilbakelevering og sender saken til Oslo tingrett, som er såkalt sentralt verneting for saker etter barnebortføringsloven uavhengig av hvor barnet befinner seg i
Norge.
Partner og advokat Else-Marie Merckoll og senioradvokat Mathias Thorshaug Rengård er begge valgt ut til å stå på Bufdir sin liste over advokater med særlig kompetanse på barnebortføringssaker. Du kan også lese mer om prosessen på nettsidene til regjeringen.
