Hva er brosymptomer?

I kravet til brosymptomer ligger at det må være en sammenheng mellom de plagene som oppstod akutt – og de plager man har i dag. Brosymptomer må ikke nødvendigvis dokumenteres, men de må sannsynliggjøres.

En del av kravet til årsakssammenheng

En grunn til at årsaksspørsmålet er vanskelig er at plager som oppstår etter en nakkeslengskade ikke er spesifikke. Med det menes at symptomene på en nakkeslengskade også finnes hos enkelte som ikke har vært utsatt for en ulykke.

Siden diagnosen som regel ikke kan stilles ut fra spesifikke eller objektive kriterier gjøres årsaksvurderingen ut fra en helhetsvurdering hvor det legges vekt på fire kriterier. Det er; om ulykken har tilstrekkelig skadeevne – om det foreligger akutte symptomer – om det foreligger andre mer sannsynlig forklaringer – og om det foreligger brosymptomer.

Ikke krav til dokumentasjon av brosymptomer

Kravet til brosymptomer volder problemer for mange. I dette kravet legger mange leger, godt støttet av forsikringsselskapene, følgende: Det må foreligge dokumentasjon på at plagene har vært vedvarende til stede fra akuttfasen til i dag. Dette er ikke riktig.

Det avgjørende er hva som fremstår som mest sannsynlig. Det må bygges på det som samlet foreligger av omstendigheter i en sak. Nedtegnelser i journaler er naturligvis en vesentlig kilde i vurderingen – men heller ikke noe mer.

Symptomfrie perioder utelukker ikke årsakssammenheng

Det er også en utbredt misforståelse at symptomene må ha vært vedvarende til stede for å kunne si at kravet til brosymptomer er oppfylt.

Når det gjelder vilkår for årsakssammenheng vises gjerne til hva dr Nordal sa til Høyesterett i Nakkesleng I-saken (Rt-1998-1565). Det er viktig å lese dr Nordal grundig. Om brosymptomer sa han blant annet:

”Dersom pasienten blir frisk, for så flere uker eller måneder senere å få tilbake liknende besvær, øker usikkerheten”

Om symptomene er borte en tid så øker usikkerheten. Det er jo ikke så underlig. Det avgjørende er hva som samlet sett er mest sannsynlig. 

Dr Nordal skriver om det samme i en artikkel i 2003 (NIMI):

”Forekomst av såkalte ’brosymptomer’ mellom skadetidspunkt og en kronisk senfase med plager vil styrke antagelsen om at det er årsakssammenheng, mens fravær vil svekke antagelsen”.

Grunnen til at det ikke kan oppstilles noe absolutt krav til brosymptomer fremgår av SMM-rapport nr 5/2000, hvor det på siste side fremgår:

”Det er heller ikke dokumentert nødvendighet av overgangs-brosymptomer mellom akuttfasen og et senere kronisk forløp, men det kan syntes logisk…”

Det foreligger altså ikke forskning verken i Norge eller andre steder som tilsier at plagene må ha vært vedvarende til stede.

Forsikringsselskapene og mange leger gjør feil i årsaksvurderinger fordi de oppstiller et feilaktig krav til brosymptomer. Det medfører at mange skadelidte ikke får den erstatningen de har krav på. Slik kan vi ikke ha det. Det må kunne kreves at de miljøer som arbeider med nakkeslengskader i vårt land har kjennskap til innholdet i de diagnosekriterier de anvender.

Artikkelforfatteren, advokat Einar I. Lohne, er partner i Advokatfirmaet Langseth. Lohne har møterett for Høyesterett, og har ført flere hundre erstatningssaker for skadelidte i domstoler over hele landet. Han holder jevnlig foredrag for advokater og skadelidte, og ga i 2020 ut boken Erstatningsoppgjør på Gyldendal forlag. Lohne er medlem i Advokatforeningens lovutvalg for erstatning.