Kan test med løgndetektor benyttes som bevis?

For å bevise at man snakker sant har enkelte parter i en rettssak lyst til å føre en test med løgndetektor som bevis. Har man anledning til det?

Hva er en løgndetektor?

En løgndetektortest kalles også en polygraftest. Testen går ut på at man måler fysiologiske reaksjoner hos testpersonen mens vedkommende besvarer ulike spørsmål. Den kan for eksempel måle hudens elektriske ledningsevne, reaksjon i pusten, svetteutskillelse og blodgjennomstrømming i fingrene, samt endringer i blodtrykk.

Er en løgndetektortest pålitelig?

Det er alminnelig anerkjent at dersom en løgndetektortest gjennomføres korrekt, kan den si noe om påliteligheten til den som svarer på spørsmål. En korrekt gjennomføring innebærer blant annet at spørsmål må settes sammen på en bestemt måte og i en bestemt rekkefølge. Det er likevel også betydelig usikkerhet knyttet til resultatene av en slik test.

Bruk av test med løgndetektor i sivile saker

Sivile saker er tvistesaker for domstolene der en part står mot en annen part for å få avgjort et pengekrav eller et annet krav. Da tvisteloven kom i 2005 ble det vedtatt at det ikke skulle være anledning til å føre løgndetektortest som bevis i sivile saker. Det var to hovedgrunner til dette bevisforbudet. Det ene er usikkerheten knyttet til resultatet. Det andre er at det kunne føre til et press mot parter og andre til å gjennomføre en slik test. For enkelte vil en slik test oppleves som integritetskrenkende. Derfor ble regelen at slike tester ikke tillates ført som bevis.

Bruk av test med løgndetektor i straffesaker

For straffesaker er det ikke lovregulert om bruk av løgndetektortest skal tillates. Men rettspraksis viser at man i de fleste tilfeller avviser bruk av løgndetektortest som bevis

Hva bør man gjøre isteden?

En dyktig prosedyreadvokat vil kunne peke på alternative måter å føre bevis på for å kunne underbygge troverdighet om en forklaring. Det bør altså gjøres på andre måter enn å gjennomføre test med løgndetektor.

 

Audun Lillestølen

Advokat (H)

Artikkelforfatteren er advokat med møterett for Høyesterett. Han har arbeidet med prosedyre i domstolene i mer enn 20 år.