Omstøtelse av gaver fra uskiftebo
Høyesterett avsa 17. november 2011 kjennelse HR-2011-2144-A og dom HR-2011-2146-A om tvunget prosessfellesskap i omstøtelsessaker etter arveloven § 19.
Problemstillingen i begge saker gjaldt det prosessuelle spørsmålet om hvem som skal være part og rett saksøkt i søksmål om omstøtelse av gaver, gitt av gjenlevende ektefelle som satt i uskiftet bo.
Arveloven § 19 inneholder et forbud mot å gi bort fast eiendom eller gaver som står i missforhold til formuen i boet.
Søksmål må reises innen ett år etter at arvingen har fått kunnskap om gaven og mange har nok kviet seg litt for å ta ut søksmål mot gamlemor eller gamlefar, selv om de har overtrådt lovbestemmelsen som har følgende ordlyd:
Attlevande ektemake som sit i uskift bu, må ikkje utan samtykke frå arvingane gi bort fast eigedom , eller gi andre gåver som står i mishøve til formuen i buet.
Har ektemaken gitt slik gåve utan samtykke, kan kvar av arvingane få gåva omstøytt ved dom dersom gåvemottakaren skjøna eller burde ha skjøna at ektemaken ikkje hadde rett til å gi gåva. Søksmål må reisast innan eitt år etter at arvingen fekk kunnskap om gåva.
Blir kravet om omstøyting gjort gjeldande medan buet er under offentleg skifte, kan det avgjerast av tingretten i samsvar med lov om skifte § 11 andre ledd. Kravet må være sendt inn til tingretten innan eitt år etter at arvingen fekk kunnskap om gåva.
Det som framanfor er fastsett om gåver, gjeld og for sal eller anna som inneheld ei gåve.
I den første saken HR-2011-2144-A kom Høyesterett til at giver, dvs gjenlevende ektefelle, og ikke bare gavemottager skulle vært saksøkt, Høyesterett sendte derfor saken tilbake til tingretten, som ble pålagt å sette frist for saksøker for å rette stevningen og trekke inn giver ved siden av gavemottaker i saken.
I den andre saken HR-2011-2146-A var faktum litt annerledes da giver, dvs gjenlevende ektefelle, døde før saken ble behandlet i forliksrådet og det ble deretter åpnet offentlig skifte.
Spørsmålet var da om dødsboet skulle vært trukket inn som part i saken. Høyesterett kom her til at det ikke var noe reelt behov for å få kravet avgjort i forhold til dødsboet og det var derfor ikke en feil at dødsboet ikke var gjort til part sammen med gavemottager.
Konklusjonen er derfor at dersom man skal ta ut søksmål for å få omstøtt en gave fra et uskiftebo, så må søksmål alltid tas ut både mot giver og mottaker dersom søksmålet tas ut mens giver lever.
Det skal for øvrig tilføyes at Høyesterett i en tidligere avgjørelse, inntatt i Rt-2010-1361, kom til at omstøtelsessøksmål ved gavesalg også skal reise mot både selger og mottager.
Fra Høyesteretts nettside har jeg hentet følgende sammendrag av rettsavgjørelsene som ble avsagt 17.november 2011:
Kjennelse HR-2011-2144-A
C satt i uskiftet bo etter sin ektemann som døde i 2006. De har to barn, B og A. A har gått til søksmål mot broren med krav om omstøtelse av gaver gitt fra uskifteboet i 2007. Gavemottakeren, B, ble frifunnet i tingretten. A anket tingrettens dom til Gulating lagmannsrett. Det prosessuelle spørsmål hadde ikke vært tema for tingretten. Lagmannsretten flertall kom til at også giveren måtte saksøkes i et tilfelle hvor mottaker ikke måtte gi noe tilbake til giver ved en omstøtelse. Tingrettens dom ble opphevet, og saken avvist fra tingretten.
Høyesterett var enig med lagmannsretten i at giveren måtte gjøres til part sammen med gavemottaker ved søksmål etter arveloven § 19 også i de rene gavetilfellene. Rt. 2010 side 1361, som gjaldt gavesalg av fast eiendom fra et uskiftebo, ga en viss støtte for resultatet, men det avgjørende var at reelle hensyn ikke kunne begrunne en annen løsning.
Høyesterett vurderte så om feilen kunne rettes, jf. tvisteloven § 16-5. Kravet til nærhet i første ledd var oppfylt, og § 16-5 annet ledd var i utgangspunktet heller ikke til hinder for at det burde gis adgang til retting. Siden vurderingen etter annet ledd ”sterkt å bebreide” og ”tungtveiende grunner” kunne reise spørsmål om vurderinger av faktiske forhold, viste Høyesterett til at giver dersom hun ble søkt trukket inn som part, måtte få anledning til å uttale seg om dette.
Tingretten måtte derfor treffe den endelige avgjørelsen om retting. Høyesterett uttalte for øvrig at virkningen av retting er at den mangelfulle prosesshandling får fristavbrytende virkning.
Tingrettens dom og lagmannsrettens kjennelse ble etter dette opphevet, og tingretten ble pålagt å sette en frist for å rette stevningen og trekke inn giver ved siden av gavemottaker i saken.
Dom
HR-2011-2146-A
Saken gjelder disposisjoner i strid med arveloven § 19 – tvungent prosessfellesskap
B, tok ut forliksklage mot broren, A, og krevde omstøtt en rekke disposisjoner mor, som satt i uskiftet bo, hadde foretatt til gunst for ham. Mor ble ikke gjort til part i forliksklagen, og døde før forliksrådet behandlet saken. Forliksrådet avsa dom i samsvar med klagers påstand.
A anket forliksrådets avgjørelse ved stevning til tingretten, men tapte også der. Han anket så til lagmannsretten. Her gjorde han, under henvisning til tvisteloven § 1-3 (2) og Rt. 2010 side 1361 gjeldende at forliksrådets og tingrettens dommer måtte oppheves og saken avvises. Det ble vist til at mor skulle vært saksøkt, og at etter hennes død skulle dødsboet vært trukket inn.
Lagmannsretten fremmet saken, og forkastet anken. Han anket så til Høyesterett, og spørsmålet om avvisning på grunn av tvungent prosessfellesskap ble tillatt fremmet.
Høyesterett forkastet anken. Den feil som besto i at mor ikke var gjort til part, jf. Rt. 2010 side 1361 og avgjørelsen i sak 2011/522, bortfalt da hun døde. Det var da ingen feil av forliksrådet å realitetsbehandle saken. Det var heller ingen feil at dødsboet ikke ble trukket inn da saken sto for tingretten.
I dødsboet etter mor var bare de to sønnene loddeiere, og et krav om at også dødsboet skulle trekkes inn i saken er da i realiteten et krav om at saksøker skal gjøre seg selv til egen motpart, i tillegg til å gjøre motparten til motpart én gang til.
Noe reelt behov for å få saken avgjort også i forhold til dødsboet, jf. tvisteloven § 1-3 (2) forelå derfor ikke.