Arv til «låns» – sekundærdisposisjoner i testament

Testamenter med sekundærdisposisjoner kan være en god løsning for å sikre ønsket fordeling av arv i flere ledd. Det er imidlertid viktig å tenke nøye gjennom hvordan primærarvingens rådighet og eventuelle begrensninger skal reguleres og formuleres i testamentet slik at det ikke oppstår tvil og unødvendige tvister. 

Sekundærdisposisjoner

Gjennom en sekundærdisposisjon i et testament, kan arv fordeles i to ledd. Testator kan bestemme hva som skal skje med arven etter at den første arvingen, primærarvingen, er død. Den som mottar arven i andre ledd, kalles sekundærarving. Motivasjonen bak en slik bestemmelse er ofte et ønske om at arven skal bli i familien. En sekundærdisposisjon kan for eksempel brukes dersom testator ønsker å sikre at samboeren kan bli boende i boligen hans, men samtidig ønsker å sikre at boligen blir i slekten. Et annet eksempel er at testator i sitt testament bestemmer at en navngitt person skal arve restboet etter at primærarvingen er død. Det er også en variant at primærarvingens arverett tidsbegrenses. For eksempel at sekundærarvingen skal overta eiendomsretten når han eller hun fyller 20 år eller at primærarvingen får beholde eiendommen i 5 år etter dødsdatoen.   

Pliktdelsarv

Har testator livsarving(er), vil en sekundærdisposisjon bare være gyldig så lenge den ikke krenker livsarvingenes pliktdelsarv. Pliktdelsarven er to tredeler av formuen, men aldri større enn 15 ganger folketrygdens grunnbeløp ved arvefallet til hvert av arvelaterens barn eller hvert barns linje.

Det har ingen betydning at primærarvingen har egne livsarvinger. Det som dekkes av sekundærbestemmelsen er ikke en del av primærarvingens dødsbo. Ved primærarvingens død, vil altså verdien som primærarvingen «låner» anses som arv etter første testator og ikke etter primærarvingen. Primærarvingens livsarvinger har altså ikke krav på noen del av verdiene.

Praktiske utfordringer

Det er flere praktiske utfordringer med sekundærdisposisjoner i et testament. Hvis primærarvingen gis full råderett over verdiene, er det en risiko for at  det ikke blir noe igjen til sekundærarvingen. For å sikre at arven faktisk havner hos sekundærarvingen, kan testator begrense primærarvingens rådighet over arven. Testator kan for eksempel begrense adgangen til å pantsette eller selge eiendommen. En slik begrensning kan imidlertid føre til at primærarvingen blir sittende med en stor og upraktisk bolig med høye driftskostnader som hun eller hun ikke har råd til å betjene. Dersom eiendommen i praksis kun er til låns, kan det også føre til at primærarvingen ikke ønsker å gjennomføre vedlikehold mv. En bedre løsning kan da være at eiendomsretten går direkte til sekundærarvingen, men med en fastsatt bruksrett for primærarvingen.

Dersom arven består av penger og det ikke settes noen begrensninger, vil det være fare for at verdiene brukes opp. Det kan også være vanskelig å fastslå hvilke verdier primærarvingen sitter igjen med. Er arven brukt opp og restverdiene primærarvingens egne midler?

Moralsk plikt

Dersom det ikke settes begrensninger for primærarvingenes disposisjonsrett over arven, altså at sekundærdisposisjonen er generelt formulert, vil en slik bestemmelse innebære mer en moralsk enn rettslig plikt til å følge arvelaters ønsker. Er arven brukt opp, har sekundærarvingen ingen rettigheter.

Dersom du ønsker å opprette et testament med sekundærbestemmelser må du derfor tenke nøye gjennom hvilken rådighet primærarvingen skal ha og hvordan bestemmelsen skal formuleres.  Om primærarvingen gis valgfriheten, altså at det ikke settes begrensinger for primærarvingen, må du stole på at vedkommende vil respekterer dine ønsker.

Det avgjørende for om arven til «låns» skal begrenses eller ikke, vil ofte være om formålet. Om formålet er å sikre at en bestemt gjenstand blir i slekten, bør arven begrenses. Om du ønsker å prioritere din samboer, men samtidig vil sikre at eventuelle restverdier går til dine arvinger og ikke samboerens arvinger, vil en ordinær sekundærbestemmelse kunne være tilstrekkelig.