Oppløsning av internasjonale ekteskap

En sterkt økende globalisering bidrar til flere internasjonale ekteskap. Med dette menes at personer med forskjellig statsborgerskap inngår ekteskap, enten i et av ektefellenes hjemland eller i et land ingen av ektefellene har tilknytning til. En problemstilling som senere kan oppstå, er hvordan ekteskapet formelt skal oppløses. Især der ektefellene senere har flyttet, kan det oppstå kompliserte spørsmål.

Verneting og lovvalg i internasjonale ekteskap

Verneting og lovvalg er to problemstillinger som raskt oppstår i saker om oppløsning av internasjonale ekteskap eller internasjonale skilsmissesaker.

Hvilken domstol som har kompetanse til å behandle en sak, er et spørsmål om korrekt verneting. Ved internasjonale ekteskap er det ofte spørsmål om hvilket lands domstol som skal avgjøre saken, mer presist hvilket land som er ansett å ha jurisdiksjon. Lovvalg er en rettslig betegnelse på hvilket lands rettsregler som skal anvendes. Grunnen til at det er viktig å ta stilling til lovvalgspørsmålet er at alle land har ulike rettssystemer, som kan føre til ulik løsning på det samme rettslige spørsmålet.

Vurderingen av verneting og lovvalg er i utgangspunktet uavhengig av hverandre. Resultatet av kan bli at en internasjonal skilsmisse skal gå for norske domstoler, men at domstolen skal benytte utenlandske rettsregler. Selv om norske domstoler anses kompetente til å behandle saken, er det ikke utelukket at også andre land kan ha samme kompetanse. I slike tilfeller kan det ha betydning i hvilket land saken først ble brakt inn for domstolen. Resultatet kan bli at at ektefellene konkurrerer om å først anlegge sak i det landet hvor de antar å få det gunstigste resultatet.

Oppløsning av internasjonale ekteskap i Norge

Såfremt ikke annet følger av internasjonale konvensjoner er det ekteskapsloven § 30 b som regulerer når en ekteskapssak kan anlegges i Norge. Begrepet «ekteskapssak» er begrenset til å omfatte saker om separasjon og skilsmisse som reises for Statsforvalteren, samt om et ekteskap består eller ikke består, for eksempel om et ekteskap et gyldig inngått. Ekteskapssak må skilles fra skiftesakene, som gjelder det økonomiske oppgjøret etter endt ekteskap.

Bestemmelsen lister opp kategorier a – f, som overordnet stiller krav til ektefellenes tilknytning til Norge. Kategoriene er knyttet til hvorvidt ektefellene har bopel i Norge, norsk statsborgerskap, om ekteskapssak kan anlegges i landet hvor ektefellene forøvrig er statsborger eller har bopel eller om det er søkt om skilsmisse eller separasjon i Norge de fem siste årene.

Internasjonal skiftesak

En skiftesak omhandler det økonomiske oppgjøret etter endt ekteskap. Etter ekteskapsloven er det i internasjonale ekteskap to muligheter til å anlegge skiftesak i Norge. Det ene muligheten er at eventuelle økonomiske krav mellom ektefellene trekkes inn og  behandles samtidig med ekteskapssaken etter ekteskapsloven § 30 d.

Den andre muligheten er at det begjæres offentlig skifte etter ekteskapsloven § 97. Vilkåret er at en av ektefellene har sitt vanlige bosted i Norge. Hvis ingen av ektefellene har sitt vanlige bosted i Norge, kan det likevel skiftes her såfremt ektefellene i fellesskap begjærer det og minst en av dem har en annen klar tilknytning til Norge. Alternativet er ment å være en snever unntaksadgang og tilknytningen må være «klar». Ved vurderingen av om tilknytningen er tilstrekkelig vil relevante momenter være ektefellenes statsborgerskap, hvilket lands rett som for øvrig regulerer ektefellenes formuesforhold og i hvilket land ektefellenes verdier i hovedsak befinner seg.

En tredje mulighet for å få en skiftesak behandlet i Norge er å anlegge et alminnelig søksmål etter tvistelovens regler. For internasjonale skiftesaker er det tvisteloven § 4-3 som oppstiller vilkårene for når sak kan anlegges i Norge. Også etter denne bestemmelsen er det et vilkår at saksforholdet har tilstrekkelig tilknytning til Norge. Domstolen vil foreta en helhetsvurdering av alle rettslige og faktiske omstendigheter. Saken må ikke nødvendigvis ha sin sterkeste tilknytning til Norge. Tilknytningen til et annet land, f.eks. det landet ektefellene er statsborgere i, kan tilsi at norske domstoler avviser saken.

Anerkjennelse av utenlandske skilsmisser

Dersom det foreligger en endelig avgjørelse om oppløsning av ekteskap fra utlandet, vil skilsmissen være et fullbyrdet faktum. Det endrer ikke ektefellenes rettsstilling om skilsmissen i tillegg anerkjennes i Norge. I noen tilfeller kan det likevel være nødvendig at skilsmissen anerkjennes av Statsforvalteren, for eksempel i forbindelse med inngåelse av nytt ekteskap i Norge eller dersom man søker om visse trygdeytelser fra NAV.

Norge har vedtatt en egen lov om anerkjennelse av utenlandske skilsmisser og separasjoner. Hovedvilkåret for anerkjennelse er at ektefellene på tidspunktet da skilsmissen ble innvilget var statsborger i det aktuelle landet, eller hadde fast bopel der. En etterfølgende anerkjennelse i et «tredje» land kan under visse omstendigheter være tilstrekkelig for anerkjennelse også i Norge. Forutsetningen er at de tidligere ektefellene hadde bopel i det aktuelle landet på tidspunktet for anerkjennelsen.

Erklæringer fra enkelte land i Afrika og Asia regnes ikke som gyldig dokumentasjon på «endelig avgjørelse» om skilsmisse eller separasjon, da norske myndigheter ikke anser dokumentasjonen for å ha tilstrekkelig troverdighet. Ektefellen(e) er i slike tilfeller henvist til å søke om separasjon/skilsmisse i Norge etter norsk rett.

Kontakt oss

Er du usikker på om du kan anlegge sak for norske domstoler? Ønsker du å oppløse et ekteskap inngått i utlandet? Trenger du bistand i et internasjonalt skifte?

Advokatene i Langseth sin familierettsgruppe har mangeårig erfaring med arbeid i internasjonale familierettssaker. Vi er medlem av ledende internasjonale nettverk og samarbeider med advokater over hele verden. Kontakt oss dersom du ønsker bistand i din sak.