Klient vant frem i lagmannsretten i erstatningssak mot Pasientskadenemnda. Klienten var bistått av personsskadeadvokat Else-Marie Merckoll.

Bakgrunn for saken var at skadelidte under opphold på psykiatrisk institusjon forsøkte å begå selvmord ved å hoppe ut fra en bygning.

Skadelidte ble påført omfattende brudd- og knusningsskader og Norsk Pasientskadeerstatning (NPE) erkjente ansvar, grunnet mangel på tilsyn. NPE utbetalte menerstatning og erstattet merutgiftene skadelidte hadde blitt påført pga. skaden. NPE hevdet imidlertid at skadelidte ville blitt helt arbeidsufør pga. grunnlidelsen uavhengig av behandlingsskaden, og avslo derfor å erstatte inntektstapet. Pasientskadenemnda (PSN) stadfestet avslaget.

Saken ble bragt inn for tingretten hvor skadelidte fikk fullt medhold i at hun uten behandlingsskaden ville hatt en utnyttbar restervervsevne tilsvarende minst en ganger folketrygdens grunnbeløp pr år frem til pensjonsalder. Pasientskadenemnda ble også dømt til å betale skadelidte saksomkostninger.

På tross av at det forelå en grundig og velbegrunnet dom valgte Pasientskadenemnda å anke dommen og påstod seg frifunnet. Subsidiært hevdet de at skadelidte fremdeles hadde en restervervsevne som hun ikke utnyttet og at det skulle gjøres fradrag for sparte utgifter i jobb osv.

Lagmannsretten forkastet anken og tilkjente fulle saksomkostninger også for lagmannsretten.

Ønsker du flere opplysninger om dommen kontakt personskadeadvokat Else-Marie Merckoll
eller les dommen under.

Dommen

Saken gjelder krav om pasientskadeserstatning for påført og fremtidig inntektstap på grunn av personskade etter selvmordsforsøk.

A, født 0.0.1980, ble 22. februar 2002 innlagt på Blakstad sykehus etter § 3-3 i lov om psykisk helsevern. Hun hadde tidligere vært innlagt samme sted fra juli til november 2000.

I mai 2002, under en korttidspermisjon som hun ikke vendte tilbake fra, tok hun seg til Sandvika Storsenter, hvor hun hoppet fra 7. etasje og pådro seg alvorlige brudd- og knusningsskader. Etter behandling Ullevål sykehus og opptrening ved Sunnaas sykehus, fortsatte A den psykiatriske behandlingen på Blakstad sykehus.

Den 6. juli 2004, mens hun fremdeles var innlagt, ble det søkt om uførepensjon for henne. Søknaden var begrunnet med «psykisk sykdom: Schizofreni» og «fysisk funksjonshemning».

Uførepensjon etter en uføregrad på 100 % ble innvilget 8. april 2005. Uføretidspunktet ble knyttet til tidspunktet for første gangs innleggelse, 1. juli 2002.

Norsk pasientskadeserstatning (NPE) har ved vedtak 20. desember 2004 erkjent ansvar.

As medisinske invaliditet som følge av fallskadene ble av professor Norvald Langeland den 18. mars 2005 fastsatt til 58 %. På dette grunnlag ble det utbetalt mènerstatning, kompensasjon for påførte og fremtidige utgifter og fremtidige utgifter til pleie og omsorg med i alt kr 1 175 000.

A krevde i tillegg erstatning for tapt inntekt ved at fallskadene medførte at hun ikke kunne skaffe seg inntekter utover trygden. Under henvisning til manglende årsakssammenheng mellom behandlingsskaden og eventuelle tapte inntekter utover trygden, avslo NPE kravet ved vedtak 20. august 2009. Vedtaket ble påklaget til Pasientskadenemnda, som ved vedtak av 16. november 2010 [PSN-2009-756] stadfestet NPEs vedtak.

I forbindelse med klagebehandlingen fremsatte As daværende advokat Claus Brynildsen krav om dekning av utgifter til juridisk bistand med kr 10 000. Kravet ble ikke tatt til følge, idet klagen ikke hadde medført noen endring av vedtaket.

A inngikk 31. mars 2006 avtale om selvstendighetstrening/botrening med Sykehuset Asker og Bærum. I juni samme år flyttet hun inn i egen leilighet i X boligtreningssenter X og var etter dette underlagt tvungen poliklinisk behandling frem til 26. januar 2010. Hun var på dette tidspunkt bosatt i selveiet leilighet på Y, dit hun flyttet sommeren 2009.

A har under oppholdet på Blakstad tatt flere kurs i blomsterdekorasjon. Fra august til desember 2008 hadde hun praksisplass i Z AS. I mars 2010 fikk hun praksisplass i — Blomst. Dette ble avviklet etter kort tid. Senere har hun søkt en lang rekke deltidsjobber og også vært til intervju, men uten å oppnå tilsettelse.

Den 15. mai 2011 tok A ved advokat Merckoll ut stevning for Oslo tingrett mot staten v/Pasientskadenemnda. Hun krevet erstatning for tapte og fremtidige inntekter og dekning av juridiske utgifter ved behandling for Pasientskadenemnda, basert på at hun uten behandlingsskaden kunne hatt inntekter på 1 G pr år.

Pasientskadenemnda bestred ansvar og 23. januar 2012 avsa Oslo tingrett dom med slik slutning:

1.
Staten v/Pasientskadenemnda dømmes til å betale erstatning til A med kr 1.704.236,- – enmillionsyvhundreogfiretusentohundreogtrettiseks – med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra 2 – to – uker etter dommens forkynnelse til betaling skjer.
2.
Staten v/Pasientskadenemnda dømmes til innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse å betale kr 187.129,- – etthundreogåttisyvtusenetthundreogtjueni – i saksomkostninger til A. I tillegg kommer rettens gebyr stort kr 6.880,- – sektusenåttehundreogåtti -.
For en mer detaljert redegjørelse for hendelsesforløpet frem til tingrettens dom vises til dommen og lagmannsrettens merknader nedenfor.

Staten ved Pasientskadenemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett og A har gitt tilsvar. Ankeforhandling ble gjennomført i Oslo 12. og 13. september 2013. Partene møtte ved sine prosessfullmektiger og A ga forklaring. Om bevisførselen ellers vises til rettsboken.

Staten ved Pasientskadenemnda har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det er den skadelidende som må sannsynliggjøre sitt tap og at det er årsakssammenheng mellom dette og ansvarsgrunnlaget. Slik sannsynliggjøring har ikke skjedd i saken her.

Det mest sannsynlige er at A, uten hensyn til selvmordsforsøket i 2002, livet ut ville vært ervervsmessig invalidisert som følge av sin kroniske psykiske lidelse. Dette ble lagt til grunn ved uførhetsvedtaket 8. april 2005.

Det er ingen ting ved As arbeidshistorikk som tilsier at hun ville hatt noen høyere inntekt enn den hun har som ung ufør.

Det er ikke påvist at det er inntrådt en bedring i As psykiske lidelser, som tilsier at hun er eller vil bli satt i stand til å utføre inntektsgivende arbeid.

Hvis A har restarbeidsevne plikter hun å utnytte den. Det forhold at hun ikke har klart å skaffe seg arbeid, selv om hun etter behandlingsskaden fikk opplæring som blomsterdekoratør, må mest sannsynlig tilskrives hennes psykiske lidelse.

At A ikke tok initiativ til å komme inn ved VTA bedriften Løksa, som Nav hadde orientert henne om, og derved tilrettela for å komme i arbeid, er i strid med denne tapsbegrensningsplikten.

Den foretatte tapsberegning bestrides. Behandlingsskaden forsinket ikke den psykiatriske behandlingen av A. Tapsperioden er følgelig satt for lang.Videre må det gjøres fradrag for sparte reise- og andre utgifter ved ikke å være arbeid.

Behandlingsskaden har uansett ikke medført noe pensjonstap, jf. folketrygdloven § 20-4. Noe slikt tap er hverken dokumentert eller beregnet.

Det er ikke grunnlag for å tilkjenne dekning av utgifter til juridisk bistand i forbindelse med klagebehandlingen for Pasientskadenemnda, med mindre kravet om erstatning fører frem. I så fall aksepteres kravet.

Tingrettens vurdering av skatteulempen er korrekt.

Staten ved Pasientskadenemnda har nedlagt slik påstand:

1.
Staten ved Pasientskadenemnda frifinnes.
2.
Staten ved Pasientskadenemnda tilkjennes sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten.
A har i det vesentlige gjort gjeldende:

Tingrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse er i det vesentlige korrekt.

Det fastholdes således at As psykiske status per i dag er slik at hun, uten behandlingsskaden, mest sannsynlig ville hatt inntektsgivende arbeid. Tenkes behandlingsskaden borte er det også sannsynlig at hennes psykiske status ville vært på dagens nivå på et langt tidligere tidspunkt. Begge deler støttes av forklaringen fra psykiater Pettersen, som hadde oppfølgingsansvaret for A fra 2006 til 2009. Den betydelige funksjonsnedsettelse som fulgte av skaden hun pådro seg i 2002 er bekreftet av dr. Berner, og det kan ikke være tvil om at disse har begrenset hennes restarbeidsevne i en slik grad at det ikke har vært mulig å skaffe seg lønnet arbeid.

Det er ikke grunnlag for å trekke noen slutninger om As antatte fremtidige inntekter basert på at hun før sykdommen inntrådte ikke hadde særlige inntekter. Det er nok å vise til hennes unge alder da sykdommen rammet. Men i tillegg hadde A hatt mange sommerjobber og arbeid ved siden av skolen, og har dessuten senere vist et betydelig initiativ i en vanskelig situasjon.

Det er derfor korrekt å beregne tapt inntekt fra 2006, slik tingretten har gjort.

Erstatningsfastsettelsen skal skje skjønnsmessig, og det er en rekke usikkerhetsfaktorer knyttet til hvor store inntekter A kunne ha opprettholdt. Det er sannsynlig at As inntektsevne ville overstige det som skal til for å tjene 1 G, som hennes krav er beregnet til. Kravet er begrenset til dette beløpet for å forenkle saken, og i håp om at det kunne bidra til en minnelig ordning. Det er derfor ikke noen grunn til å foreta noen nøyaktig beregning av eventuelle fradrag knyttet til sparte inntekter, eller omfanget av et mulig pensjonstap. Begge disse størrelsene ville uansett være svært små.

Pasientskadenemndas bebreidelser mot A for ikke å ha oppfylt sin tapsbegrensningsplikt er grunnløse. A har ved flere anledninger anmodet Nav om bistand, men aldri fått hjelp. Heller ikke i form av varig tilpasset arbeid (VTA) ved Løksa, som hun bare ble gitt en orientering om. Løksa er ellers lite egnet for A, både fordi arbeidsoppgavene er lite egnede for henne og fordi hennes fysiske begrensninger gjør at hennes daglige tilstedeværelse må være kortvarig. Arbeid ved VTA-bedrifter er også svært dårlig betalt, for tiden med kr 13,50 pr. time. Med As begrensede tilstedeværelse ville årsinntekten neppe oversteget kr 5 000.

I mangel av bistand fra Nav har A selv tatt en rekke initiativ, og hun mener at årsaken til at hun ikke fikk fortsette i — Blomst delvis er manglende bistand fra Nav.

Dersom lagmannsretten ikke forkaster anken, men finner at det skal foretas ny beregning av tapet, skal skjæringstidspunktet mellom tapt inntekt og tap av fremtidig inntekt settes til 1. januar 2013.

Den skatteulempe tingretten har beregnet aksepteres.

A har nedlagt slik påstand:

1.
Anken forkastes.
2.
A tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten har kommet til samme resultat som tingretten, men vil etter bevisførselen i ankesaken supplere bevisvurderingen noe.

En person som oppebærer 100 % uførhetstrygd kan likevel ha årlige inntekter på opp til 1 G, uten at det leder til redusert trygd. Ved inntekter utover dette vil det skje en avkortning i trygden. Det er ikke omtvistet at tap som skyldes bortfall av evnen til å opprettholde denne tilleggsinntekten er erstatningsrettslig vernet etter alminnelige regler.

Pasientskadenemnda har akseptert ansvar for de skader A ble påført etter hendelsen den 29. mai 2002, jf. NPEs vedtak 20. desember 2004. Uenigheten gjelder spørsmålet om det er årsakssammenheng mellom skadene og det inntektstap A hevder å ha lidt ved ikke å kunne oppebære noe inntekt på toppen av uføretrygden.

Behandlingsskaden ble voldt før ikrafttredelsen av pasientskadeloven 1. januar 2003, og tingretten har korrekt lagt til grunn at reglene for den midlertidige ordning med pasientskader derfor gjelder i nærværende sak. Etter reglenes § 4 skal erstatningen utmåles etter skadeserstatningsloven (skl) § 3-1. Saksbehandlingsreglene i den nye loven skal imidlertid gjelde også for eldre skader, jf. lovens § 21.

Selv om det etter pasientskadelovens § 18 er selve erstatningskravet, og ikke gyldigheten vedtaket i Pasientskadenemnda, som skal prøves er det naturlig å gjengi hovedelementene i NPE og Pasientskadenemndas vedtak.

Fra NPEs vedtak 20. august 2009 gjengis:

Vår vurdering er at [A] i ervervsmessig sammenheng mest sannsynlig vil være invalidisert som følge av sin psykiske lidelse livet ut. Vi finner derfor ikke holdepunkter for at [A] uten behandlingsskaden ville kunne oppebære en inntekt. [A] har en kronisk og alvorlig sinnslidelse og er betydelig preget av denne sykdommen. Hennes schizofreni innebærer daglig et betydelig behov for hjelp. Det er anført at [A] i løpet av den siste tiden har gjennomgått en bedring. Det vises i denne sammenheng også til vurdering av Avdelingsoverlege Helge Notland og overlege Åse Birgitte Lyngstad av 15.06.2006 som [Advokat Brynildsen] tidligere har oversendt oss. Det fremgår av uttalelsen at [A] i 2006 hadde «behov for hjelp til og støtte til å organisere sin egen hverdag, styre sin økonomi, følge opp medikamentell behandling og til å huske avtaler. Henne evne til å respondere på behandlingen var ikke nedsatt som på grunn v hennes fysiske funksjonsnedsettelse.»

Fra Pasientskadenemndas vedtak 16. november 2010 gjengis:

Nemnda kan ikke se at behandlingsskaden har medført et inntektstap som følge av forsinket utdannelse eller behandling av psykisk lidelse. Årsaken til at pasienten ikke har kunnet arbeide eller studere på et tidligere tidspunkt, må anses å være forårsaket av hennes psykiske helsetilstand. Det vises i den forbindelse til at behandlingsskaden oppsto mens pasienten hadde vært til behandling for sin schizofreni i to år, og at hun på det tidspunktet hadde vært så preget av sin sykdom at hun hadde vært ute av stand til å arbeide siden hun avsluttet videregående skole, jf. uttalelse til dr. Lyngstad og Notland. Videre fremgår det av samme uttalelse at pasientens evne til å respondere på behandlingen av hennes psykiske lidelse ikke ble ansett nedsatt på grunn av hennes fysiske funksjonsnedsettelse. Samme dag som hun ble utskrevet fra Sunnas, ble hun reinnlagt ved Blakstad sykehus. Der var hun til kontinuerlig behandling frem til juni 2006. Den fire måneder lange behandlingsperioden har derfor mest sannsynlig ikke hatt noen betydning for behandlingen av pasientens psykiske lidelse. Det legges derfor til grunn at behandlingsskaden ikke har medført forsinkelse i hennes utdannelse.

Videre kan nemnda ikke se at behandlingsskaden er årsaken til at hun ikke har en lønnsinntekt tilsvarende 1 G. Det vises i den forbindelse til at pasienten påbegynte sin utdannelse som blomsterdekoratør etter at behandlingsskaden oppsto. Nemnda kan ikke se at det foreligger et inntektstap forårsaket av behandlingsskaden, og slutter seg for øvrig til Norsk pasientskadeserstatnings vurdering.

Tingretten kom, i motsetning til NPE og Pasientskadenemnda, til at dersom behandlingsskaden tenkes borte ville A «nøkternt beregnet» hatt en rest arbeidsevne på 1 G årlig, regnet fra 2006, og det sentrale tvistetema i saken er om dette bygger på en korrekt bevisbedømmelse.

A opplyste i sin forklaring for lagmannsretten at hun helt fra hun var begynt å komme seg etter behandlingsskaden har hatt ønske om å komme i arbeid, fortrinnsvis som blomsterdekoratør i blomsterbutikk. Hun opplyste at dersom arbeid som blomsterdekoratør ikke var mulig, tok hun gjerne annet arbeid, i kiosk, på bensinstasjon eller lignende.

Praksisen i Z, hvor arbeidet var fint tilrettelagt, mener hun at fungerte greit inntil den falt bort. Praksisen i mars 2010 i — Blomst endte etter kort tid med oppsigelse som hun fant veldig ubehagelig.

Hun forklarte også at hun siden søkte en rekke deltidsjobber og praksisplasser, men uten å oppnå tilsettelse. Hun har vært i noen intervjuer, og har da fortalt om sine fysiske begrensninger, men hennes psykiske historie har hun aldri tatt opp, og det har aldri vært noe tema i intervjuene.

Hun forklarte videre at disse erfaringene gjorde at hun måtte innse at hennes fysiske begrensninger gjør det umulig å skaffe seg arbeid. Bistand fra Nav hevder hun at hun aldri har fått, utover at det ved en anledning ble gitt noen opplysninger om tiltak ved VTA-bedrifter. Noen oppfordring om å søke seg dit fikk hun etter det hun kan huske ikke.

A ble i 2006 overført til behandling uten døgnopphold og undergitt undergitt tvungen poliklinisk behandling. Hun fikk samtidig bolig i X. Overlege Roger Raaen Pettersen var ansvarlig for den polikliniske oppfølgningen av A frem til høsten 2009. Han forklarte i retten at han hadde vært skeptisk til muligheten for adekvat poliklinisk oppfølgning av et så vidt alvorlig tilfelle som A, men at dette hadde fungert veldig bra, noe som også fremgår også av løpende journalnotater.

Av journalnotat fra 14. november 2006, da personell fra poliklinikken besøkte A på X fremgår at personalet der var veldig fornøyd med hensyn til hvordan A fulgte opp sine oppgaver i og utenfor huset. Det fremgår samme sted at hun fortsatt var undergitt daglig kontroll med medikamentene, men også at det ikke hadde vært noen problemer knyttet til at hun tok disse frivillig, selv om tilfeller av oppkast etter medisininntak hadde skapt uro med tanke på at dette var noe hun selv fremprovoserte.

Av journalnotata 4. februar 2007 fremgår at A fortsatt holder sine avtaler «punktlig og trofast», selv om hun har gitt uttrykk for ønske om større frihet, blant annet i forbindelse med å søke jobber.

Den positive utviklingen er også reflektert i journalnotatet 14. august 2007, der det fremgår at personalet på X var svært fornøyd med As oppfølgning av avtaler og hennes økede deltakelse i miljøet. Det fremgår også at hun hadde reist frem og tilbake til familiestedet på — uten følge og hadde begynt å trene.

Pettersen ga under sin forklaring også uttrykk for at grunnlaget for å opprettholde tvang nok etter hvert var blitt tvilsomt, men tvang ble likevel ansett som betryggende, gitt den alvorlige psykotiske tilstand hun hadde vært i. Han forklarte at A, om hun hadde klaget til kontrollkommisjonen, antakelig hadde fått medhold, men at hun aldri klaget.

I forbindelse med fremsettelsen det krav saken gjelder innhentet As daværende advokat en vurdering fra Pettersen. I erklæringen, som er datert 13. mai 2009 uttales blant annet:

U.t. har de siste tre år arbeidet som seksjonsoverlege ved Psyk. Rehabiliteringspoliklinikk i Bærum. De foregående 13 år har jeg vært i en tilsvarende stilling ved Avdeling for førstegangspsykoser, Ullevål sykehus. Jeg har derfor i 16 år arbeidet med rehabilitering av unge pasienter hovedsakelig med schizofreni. Målet i rehabiliteringen har vært om ikke en skole- eller yrkesmessig attføring er mulig, i hvert fall å kunne arbeide og tjene til friløpet på 1 G i tillegg til uførepensjonen.

Når det gjelder aktuelle pasient, så er min vurdering den at for henne skulle det være større muligheter for dette enn hos de fleste pasienter på uføretrygd jeg har arbeidet med. Dette begrunnes ikke bare i hennes unge alder, men også det faktum at pasienten ikke har hatt noen psykotiske symptomer av noen slag i de tre årene jeg nå har vært ansvarlig behandler. Hun bruker av medisiner Abilify 15 mg morgen, Laictal 200 mg kveld og Clozapin 100 mg kveld. Medisinene har hun tatt samvittighetsfullt og regelmessig. At pas. disse tre årene har vært på tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold administert av undertegnede, har vært for å gi de nødvendige rammevilkår for å sikre pasientens videre gode utvikling. Dette spesielt med tanke på å forhindre at hun skulle gjenoppta kontakten med et tidligere rusmiljø.

Ellers har pasienten våren 2008 gjennomført halvparten av et blomsterbinderkurs ved Block skole på Skøyen hvor hun har gått 2,5 dager i uken. Hun tar kurset over to semestre i stedet for ett fordi eksamen er i juni måned, den resterende delen tar hun nå våren 2009. Hun ligger på karakteren 3 med store muligheter til å stå til eksamen 5. juni. Høsten 2008 hadde hun en praksisplass i blomsterbutikken «Z» på Vøyenenga, hvor hun jobbet som hospitant to dager i uka samt lørdager. Målet hennes er å kunne få en yrkesskoleplass fra høsten av. Om en slik utdanning med senere yrkespraksis er realistisk er vanskelig å si, men det står i hvert fall ikke på pasientens egen vilje. Adskillig enklere er det derimot å skulle gi en vurdering av hennes muligheter for å klare en deltidsstilling i en blomsterbutikk, eller et annet arbeid for den saks skyld, som meget store.

(Understrekninger foretatt her.)

Lagmannsretten bemerker den store forskjellen mellom den situasjonsbeskrivelse som Pettersen her gir og situasjonen da det ble søkt om uførepensjon for A den 6. juli 2004. I legeerklæring av 24. september 2004 fra kst. overlege Tarja Ollila ved Blakstad sykehus til Bærum trygdekontor vedrørende søknaden er det således blant annet uttalt:

7. Årsakssammenheng: Pasienten har blitt syk i seksten/sytten års alderen, med prodromale syndromer, etter hvert utviklet utydelig tale og hebefren schizofreni med blomstrende psykose, hallusinasjoner, vrangforestillinger og meget reduserte kognitive evner. Pasienten klarer knapt å gjennomføre vanlig samtale. Det er hebefren schizofreni som har ført til at pasienten er blitt kognitivt svekket og er stadig psykotisk. Per tiden klarer hun ikke å ta vare på seg selv, verken med hensyn til ADL funksjoner eller arbeids/sosialt liv. Pasienten har begrenset sykdomsinnsikt som fører med seg problemer med å føre pasienten over til frivillig behandling eller la henne ha avtale om fri utgang.

I en tilleggsuttalelse fra Pettersen av 21. august 2009 til advokat Brynildsen, presiserte han at han som psykiater kun uttalte seg om As psykiske status og ikke hadde gjort noen undersøkelser knyttet til hennes bevegelsesmessige begrensninger etter fallet i 2002.

Brevene fra Pettersen var kjent for Pasientskadenemnda, som imidlertid ikke synes å ha lagt noen vekt på dem, jf. følgende uttalelse i NPEs vedtak, som Pasientskadenemnda i hovedsak sluttet seg til.

Vi betviler ikke at [A] i den siste tiden har gjennomgått en bedring av sin psykiske tilstand. Vi finner det midlertid ikke sannsynlig eller dokumentert at hun uten skaden ville gjennomgått en bedring i en slik grad at hun ville være i stand til å skaffe seg egen inntekt.

Derimot viser Pasientskadenemnda til den uttalelse rådgivende lege Frode Haffner ga i en samtale med en saksbehandler i NPE 29. mars 2007, hvor det av notatet fra samtalen fremgår at:

Rådg. lege mener det er overveiende sannsynlig at pas tilstand vil være invalidisert resten av livet, både fysisk og psykisk.

Dr. Haffner har ikke undersøkt A, men bygget sin uttalelse, slik den er gjengitt i notatet, på journalgjennomgang. Sett i forhold til den utvikling dr. Pettersen senere kunne konstatere hos A, legger lagmannsretten mindre vekt på notatet fra samtalen med dr. Haffner.

Pettersen bekreftet i retten at A, i den perioden han har hatt med henne å gjøre, ikke hatt noen symptomer på schizofreni i form av vrangforestillinger, hallusinasjoner eller lignende. Hennes psykiatriske diagnose i dag ville i dag enten være schizofreni i remisjon (tilbakegang) eller residual schizofreni (schizofreni med restsymptomer). Hun har riktignok hatt noen tegn til kognitiv svikt, depresjon og konsentrasjonsvansker, som kan være forenlig med schizofreni, men som i så lite utrert grad som tilfeller er her, like gjerne kan tilskrives andre forhold, derunder hennes fysiske skader og forhold knyttet til disse.

Pettersen forklarte videre at det ikke er noen nødvendig sammenheng mellom schizofreni varig arbeidsuførhet, og at bare en mindre del av pasientene med denne diagnosen er på trygd.

Når As andre innleggelse fikk en varighet av ca. 4 år var det, etter Pettersens vurdering, mye foranlediget av selvmordsforsøket. I tillegg mente Pettersen at de omfattende skadene og store smerter over lang tid, helt klart hadde bidratt til å forlenge og forverre hennes psykiske tilstand. Selvmordsepisoden medførte også at A i så vidt lang tid etter at symptomene opphørte var undergitt tvang.

Med den utvikling A har vist ga Pettersen uttrykk for at hennes psykiske lidelse ikke burde være til hinder for at hun kunne være i begrenset arbeid.

Den positive utviklingen Pettersen har beskrevet fortsatte også etter at ansvaret for den polikliniske behandlingen av A ble overtatt av Anne Renee Hagen, høsten 2009. As hadde da flyttet fra X til egen leilighet, og i journalnotat 13. desember 2009 uttales at hun synes å ha håndtert den store endringen dette innebar svært godt. Hagen var, i følge journalnotatet, tilbøyelig til å oppheve det tvungne vernet, men under henvisning til at hun bare hadde hatt en samtale med As og av hensyn til «den betydelige innsats som pasienten og behandlingsapparatet har gjort», fant hun likevel ikke dette hensiktsmessig.

Lagmannsretten finner det etter foranstående gjennomgang mest sannsynlig at A, om behandlingsskaden tenkes borte, ville gjenvunnet en mindre restarbeidsevne. Hvilken inntekt hun kunne ha oppnådd er imidlertid usikkert. Sannsynligvis ville de ha variert en del gjennom hennes yrkesmessige alder. Lagmannsretten legger til grunn at en gjennomsnittlig inntekt på ca. 1 G kan danne utgangspunkt for beregningen.

Spørsmålet er så om behandlingsulykken medførte tap av denne restarbeidsevnen.

Spesialist i fysikalsk medisin Morten Berner avga 9. desember 2011 en erklæring knyttet til hvilke gjøremål A som følge av sine fysiske begrensinger kunne utføre. Han konkluderte med at hun, om den psykiske grunnlidelsen tenkes borte, kunne arbeide ca. 20 % med lettere arbeid, tilrettelagt slik at hennes bevegelseshemninger ble hensyntatt.

Om man ser bort fra mulige kognitive problemer og basert på at A kunne få seg en teoretisk utdannelse, mente han at arbeidsevnen kunne være ca. 50 %.

Som vitne i lagmannsretten fastholdt dr. Berner dette. På spørsmål om de konsentrasjonsvansker og kognitive lærevansker A har i dag kunne ha sammenheng med de omfattende hodeskadene fallulykken påførte henne, opplyste han at han ikke har ekspertise på dette, men fant det naturlig å anta at det kunne være en forbindelse.

På spørsmål om hvordan han ville anslå arbeidsevnen når den vurderes sammen med den psykiske lidelsen som har gitt 100 % uførhet, ønsket han ikke å si noe konkret om det, men opplyste at det selvfølgelig påvirket arbeidsevnen negativt.

Slik As fysiske begrensninger er, med vanskelig for å gå og å stå i lengre perioder ad gangen, problemer med å bøye seg, albueskader som gjør at hun ikke kan strekke seg for å hente noe ned eller bøye seg for å ta noe opp og mer eller mindre konstante smerter, er det vanskelig å se hvilke arbeidsoppgaver hun nå vil kunne utføre. At A selv har ment å kunne ta arbeid, og har vist stort pågangsmot ved å skaffe seg kompetanse i blomsterdekorasjonen, har søkt en rekke jobber, har vært i intervjuer og takket ja til de tilbud hun har fått om praksisplasser i to blomsterforretninger, som begge ble av kort varighet endrer ikke på dette. At A, grunnet de fysiske begrensninger pasientskaden påførte henne, mistet den delen av arbeidsevnen som ellers ville vært i behold, fortoner seg for lagmannsretten som sannsynlig. Anførselen fra Pasientskadenemnda om at A ikke har utnyttet sin arbeidsevne kan derfor ikke føre frem.

Pasientskadenemnda har anført at A burde forsøkt å få arbeid på VTA bedriften Løksa for å bedre sin arbeidskompetanse, og at unnlatelsen innebærer brudd på tapsbegrensningsplikten. Til dette bemerkes at A aldri ble gitt tilbud om arbeid/opplæring ved Løksa, og er heller ikke blitt oppfordret til å søke det. Førstekonsulent Cecilie Margrethe Munthe fra NAV forklarte i lagmannsretten at hun ikke kunne huske å ha oppfordret A til å søke seg til Nav, og kunne ikke si noe om hvorvidt hun ville fått plass der om hun hadde søkt. Under disse omstendigheter kan lagmannsretten ikke se at A pliktet å søke den form for tilbud som arbeid ved VTA-bedrifter utgjør. At en periode ved Løksa skulle bidra til å øke As fremtidige arbeidsmuligheter finner lagmannsretten heller ingen holdepunkter for. Pasientskadenemndas anførsler på dette punkt kan følgelig ikke føre frem.

A skal etter dette tilkjennes erstatning for tapte inntekter, og spørsmålet er fra hvilket tidspunkt hun hadde opparbeidet en tilstrekkelig restarbeidsevne til å tjene opp til 1 G, dersom behandlingsskaden tenkes borte.

Det bemerkes at varigheten av As tapte arbeidsinntekt fremover ikke har vært noe tema i saken og begge parters tapsberegninger bygger i så måte på samme forutsetninger.

Pasientskadenemnda anført at behandlingsskaden ikke foranlediget noen forsinkelse i bedringen av As psykiske lidelse. Lagmannsretten forstår dette slik at det anføres at erstatning uansett må beregnes fra et senere tidspunkt enn 2006.

Etter lagmannsrettens syn bidro behandlingsskaden til en forverring av As psykiske situasjon, og viser til Pettersens vurdering av dette. I tillegg til den forsinkelse som skyldes at A for en periode var ute av stand til å forholde seg til det psykiatriske behandlingsapparatet, må opplevelsen knyttet til ulykken, de voldsomme smertene og den langvarige totale immobilitet denne medførte, ha vært en svært stor belastning. Etterhvert som den psykiske lidelsen kom mer under kontroll må alvoret knyttet til de fysiske begrensninger hun etter ulykken var undergitt ha representert en betydelig belastning for henne. At dette har forsinket bedringen finner lagmannsretten sannsynlig.

I tillegg ble i følge psykiater Pettersen varigheten av oppholdet på Blakstad, og av perioden A var underkastet tvang, betydelig forlenget som følge av hendelsene knyttet til behandlingsskaden.

Hvor mye behandlingssiden forsinket den positive utviklingen i As psykiske lidelse er det umulig for lagmannsretten å fastslå nøyaktig. Et rimelig anslag er likevel at hun fire år etter andre gangs innleggelse ville vært klar for å søke begrenset deltidsarbeid er likevel sannsynlig. Den tapsperiode As tapsberegning bygger på legges derfor til grunn.

Endelig har Pasientskadenemnda anført at det må gjøres fradrag for utgifter A unngår ved ikke å være i arbeid, og har skjønnsmessig anslått disse til ca. kr 2 000 pr måned. Noen nærmere redegjørelse for dette er ikke gitt utover at det i prosedyren er antydet at de skal dekke transport, klesutgifter knyttet til arbeid, bidrag til gavekasser etc. på arbeidsstedet og utgifter knyttet til deltakelse på arbeidsrelaterte sosiale begivenheter.

Erstatningen blir uansett sterkt skjønnsmessig, og disse beløpene blir såpass ubetydelige at det ikke er rimelig å legge særlig vekt på dem ved beregningen av erstatningsbeløpet.

Når det gjelder spørsmålet om erstatning for tap av pensjonsrettigheter er det enighet om at et eventuelt tap vil ære svært lite, og det er heller ikke spesifisert noe sikt tap i As krav eller i tingrettens dom.

Idet størrelsen av det faktiske inntektstap knyttet til As tap av restarbeidsevne er så vidt skjønnsmessig, finner lagmannsretten, i likhet med tingretten, ikke grunn til å foreta noen nøyaktig beregning av enkeltposter knyttet til mulige tillegg og fradrag, men slutter seg til tingrettens kravsfastsettelse.

Med hensyn til kravet om dekning av sakskostnader ved klagebehandlingen for Pasientskadenemnda er partene enige om at kravet er berettiget dersom anken i hovedsaken ikke fører frem.

Anken må etter dette forkastes.

Anken har ikke ført frem og A skal etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd ha sine sakskostnader dekket, idet det ikke er grunnlag for å benytte unntaket i bestemmelsens tredje ledd.

Advokat Merckoll har fremlagt salæroppgave på kr 135 000 inkludert merverdiavgift. Advokat Hagen ga uttrykk for at hun fant honoraret høyt. Saken har reist flere faktiske problemstillinger knyttet til restarbeidsevnen og beregningen av kravet under ulike forutsetninger, og til pasientskadenemndas anførsler om forholdet mellom As psykiske og fysiske lidelser. Lagmannsretten finner derfor at den tid det er fakturert for har vært nødvendig og legger oppgaven til grunn.

I tillegg er det påløpt vitneutgifter for de sakkyndige vitnene Psykiater Roger Raae Pettersen med kr 5 550 og fysikalskmedisiner Morten Berner, med kr 2 835. Det er ikke fremsatt innsigelser mot dette, og kravet legges til grunn.

Samlede kostnader som tilkjennes utgjør etter dette kr 143 385.

Noen grunn til å gjøre endringer i tingrettens kostnadsavgjørelse er det ikke.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1.
Anken forkastes.
2.
I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten ved pasientskadenemnda 143.385 – etthundreogførtitretusentrehundreogåttifem – kroner til A innen to uker fra forkynnelsen av dommen.