Årsakssammenheng-noen begreper

Innen alminnelig erstatningsrett er det tre hovedvilkår det må føres bevis for skal man ha grunnlag for erstatning.

De tre hovedvilkårene er;

1) ansvarsgrunnlag

2) årsakssammenheng

3) økonomisk tap.

I det følgende vil jeg berøre noen av de sentrale begrepene som ofte benyttes når en drøfter vilkåret årsakssammenheng.

Rådende årsakslærer

Rådende årsakslære er betingelseslæren.

Er vår årsaksfaktor en nødvendig betingelse for skaderesultatet foreligger det årsakssammenheng.

Testen gjøres tradisjonelt ved en hypotese – ville skaderesultatet inntruffet dersom vi tenker oss vår årsaksfaktor borte. Dersom svaret på det er nei, foreligger årsakssammenheng.

Nyere akademiske tilnærminger tar avstand fra bruken av hypotese for å definere betingelseslæren. Denne nye tilnærmingen kalles realisasjonslæren.

Nå avdøde professor Nils Nygaard formulerte forut for sin tid realisasjonslæren på følgende måte;

1.) Hvilket faktum legges til grunn

2.) Har dette faktum skadeevne

3.) Har dette faktum faktisk realisert seg i skade

De fire vilkår

Høyesterett har også benyttet realisasjonslæren i flere nakkeslengsaker, og det er videre grunn til å hevde at Høyesterett også har sluppet realisasjonslæren til som en generell ramme for domstolenes årsaksvurdering innen personskadeerstatningsretten. Hvorvidt Høyesterett er bevisst sin tilnærming er noe uklart da Høyesterett selv aldri har tatt avstand fra betingelseslæren. Forholdet mellom betingelseslæren og realisasjonslæren er heller ikke nærmere drøftet av Høyesterett.

Det riktige er kanskje å si at realisasjonslæren nå supplerer betingelseslæren og hvor betingelseslæren utfordres når det gjelder bruk av hypotese som definerende for vurderingen av årsakssammenheng.

I Høyesteretts dommer inntatt for eksempel i Rt. 1998 s. 1565 (nakkesleng I) og Rt. 2010 s. 1547 (nakkesleng II) formuleres rammen for årsaksvurderingen på følgende måte:

• Skadeevne
• Akuttsymptomer
• Brosymptomer
• Ikke andre årsaker

Forut for den vurderingen som ligger i punktene over ligger vurderingen av faktum. Det vi da ser er at Nygaards 3 punkts tilnærming har fått sin tilslutning i Høyesterett:

1)Faktavurdering.

2)Vurdering av skadeevne. Se punkt 1 i de fire vilkår.

3)Vurdering av realisasjon. Se punktene 2-4 i de fire vilkår.

De fire vilkår og andre skadetyper

Høyesterett har ikke benyttet de fire vilkår som ramme for vurderingen av årsakssammenheng i erstatningssaker som omhandler andre skadetyper enn ved nakkesleng.

Dette er særlig drøftet i dom inntatt i Rt. 2007 s. 1370 (prolapsdommen). Skadelidte i denne saken var påført et nakkeprolaps ved annen skademekanisme enn ved nakkesleng.

I denne dommen uttaler Høyesterett at de for denne skadetypen – i motsetning til for nakkesleng – ikke finner et tilstrekkelig fagmedisinsk fundament for å benytte de fire vilkår.

Høyesterett benytter i stedet en tredelt årsakstilnærming som er formulert på følgende måte i dommen:

1) Kan den aktuelle hendelsen kunne medføre den aktuelle skaden.

2) Tyder skadelidtes symptomer på sammenheng mellom fallet og prolapsen.

3) Er det andre sannsynlige forklaringer på prolapsen.

Av nakkeprolapsdommen kan utledes at de fire vilkår foreløpig kun knyttes til nakkesleng, og at man i andre personskadesaker skal benytte en noe annen ramme for årsaksvurderingen, jf. de tre punktene over.

Det er min mening at de tre punktene beskrevet i prolapsdommen er beskrivende for den almenne ramme for årsaksvurderinger innen personskadeerstatningsretten. Den generelle ramme viker bare hvor det er bevismessig grunnlag for mer medisinskfaglige spesifikke årsaksrammer. Som eksempel på dette har vi de fire vilkår benyttet i nakkeslengsakene.

Den generelle ramme som beskrevet i prolapsdommen oppfattes også å være et utslag av realisasjonslæren.

Ole Hauge Bendiksen