Nakkepasienter har krav på erstatning

VG har i flere artikler i 2020 fokusert på de problemer nakkepasienter har. En av artiklene hadde overskriften «Norske nakkepasienter er rettsløse». Det er ikke riktig. Nakkepasienter har krav på erstatning.

Forsikringsselskapenes fører statistikk over skader i Petrast. Der fremgår at 25 % av de trafikkulykkene som fører til utbetaling av erstatning, gjelder nakkeskader. Ingen andre skader eller diagnoser medfører i nærheten så mange erstatningsutbetalinger.

VG skremmer unødig om krav på erstatning

Budskapet i VGs artikkel er at det nærmest er umulig å få erstatning for en nakkeskade, og at nakkepasientene taper sakene i domstolen. Jeg tror et slikt fokus fører til at mange som har rett på erstatning gir opp. Det er all grunn til å fremme sitt krav om erstatning.

Noen advokater gjør en for dårlig jobb

VG skriver at det etter tre høyesterettsdommer har blitt vanskeligere å vinne frem med krav om erstatning for nakkeskader. Det er kanskje riktig. Men grunnen er ikke selve jussen. Grunnen er at mange bruker jussen på en feil måte.

Jeg leser ikke sjelden erstatningsdommer hvor det er tydelig at advokaten ikke har forstått for eksempel hvordan en årsaksvurdering skal gjøres. Da blir også resultatet i saken galt.

Medisin og juss må ikke blandes i et krav på erstatning

Jeg har stor forståelse for at skadelidtes pasientforeninger arbeider for at det skal stilles en riktig diagnose basert på objektive funn på røntgen, MR eller CT. Men vi er ikke der riktig enda. Det må vi bare erkjenne. Medisinsk diagnostisering og juridisk årsaksvurdering bygger fremdeles på at en nakkeslengskade er en såkalt bløtdelsskade. En slik forståelse legges til grunn av alle domstoler i Norge.

Dersom et krav om erstatning bygges på noe annet enn det som er allment akseptert medisin så vil det gå feil.

Slurvete fra lege

Enkelte leger og enkelte medisinske miljøer legger til grunn at en nakkedistorsjonsskade ikke er en bløtdelsskade – selv om det altså er allment akseptert.

En professor ved NTNU uttaler i VG at: «Han bestemte seg for å undersøke all forskning på nakkeslengskader og fant at det ikke finnes noen vitenskapelige bevis for at nakkesleng-bevegelsen kan forårsake kroniske nakkeplager eller skader.»

Dette er ikke riktig. Det er mange som får kroniske nakkeplager etter å ha vært utsatt for en nakkesleng-bevegelse.

For å sette NTNU-professorens uttalelse i rett lys kan vises til at Sosial- og helsedepartementet i 2000 fikk utarbeidet en rapport (SMM 5/2000 Nakkeslengskade, Diagnostikk og evaluering), hvor man etter å ha gjennomgått «all tilgjengelig litteratur vedrørende nakkeslengskader», konkluderte med at:

Til tross for enkelte andre funn, synes forekomsten av nakkeslengskade ved kollisjoner mellom to kjøretøyer å være temmelig lik i Norge, Nederland, Sverige, Storbritannia og Canada … omkring 2000 nye årlige tilfeller i Norge av bløtdelsskader i nakken (WAD grad I og II) forårsaket av biluhell.

Forekomsten av kroniske plager etter nakkeslengskader er altså den samme i Norge som i land vi ellers ofte sammenligner oss med.

Om leger som utreder nakkepasienter ikke legger til grunn allment akseptert medisin blir det naturlig nok vanskelig å komme frem til riktige resultater.

Nakkepasienter har rett til erstatning

Min erfaring er at de tre dommene fra Høyesterett svært ofte anvendes feil av forsikringsselskapene. Det fører til at det har blitt vanskeligere å komme frem til gode minnelige løsninger.

Men nakkepasienter er slett ikke rettsløse om jussen brukes riktig.

Artikkelforfatteren, advokat Einar I. Lohne, er partner i Advokatfirmaet Langseth. Lohne har møterett for Høyesterett, og har ført flere hundre erstatningssaker for skadelidte i domstoler over hele landet. Han holder jevnlig foredrag for advokater og skadelidte, og ga i 2020 ut boken Erstatningsoppgjør på Gyldendal forlag. Lohne er medlem i Advokatforeningens lovutvalg for erstatning.