Samværssabotasje

Ved et samlivsbrudd mellom parter med felles barn, blir det ofte spørsmål om hvem barnet eller barna skal bo fast hos. Og hvordan samværet med den som ikke bor sammen med barnet eller barna skal være. Du kan lese om hovedreglene i barneloven vedrørende blant annet foreldreansvar, fast bosted og samvær etter barneloven her.

Barnet eller barna har en lovfestet rett til samvær med den av partene som det/de ikke bor fast sammen med. Det finnes like mange samværsordninger som familier, og det er mange hensyn som skal tas. Både praktiske hensyn, barnets eller barnas alder, partenes bosituasjon mv. spiller inn. Som ved alle avgjørelser som retter seg mot barn, skal disse tas av hensyn til hva som er til det beste for det aktuelle barnet eller barna. Barnet eller barna har også en rett til å si sin mening før avgjørelser tas, noe som skal tillegges vekt ut fra deres alder og modenhet. Ofte kommer partene til enighet om en samværsordning som nedfelles i en skriftlig avtale. Andre ganger må partene få domstolen til å avgjøre ved dom hvordan samværsordningen skal være. Ikke sjeldent inngår partene et rettsforlik under domstolens forberedelse av saken og før saken avgjøres ved dom.

Varslingsplikt

Selv om partene har inngått en bindende avtale, er det dessverre ikke slik at avtaler alltid holdes. Det kan være mange årsaker til at et i utgangspunktet avtalt samvær ikke gjennomføres som planlagt. Det kan være sykdom hos barnet eller praktiske hindringer. Uansett årsak foreligger det en plikt til å varsle den som skal ha samvær om at samværet ikke lar seg gjennomføre, jf. barneloven § 43 fjerde ledd. Plikten medfører at slik varsling skal skje så fort som mulig og i rimelig tid før samværet skal finne sted.

Hva er samværssabotasje?

Det at et samvær ikke gjennomføres på grunn av for eksempel sykdom hos barnet eller lignende, er ikke ensbetydende med at det foreligger samværssabotasje. Det foreligger samværssabotasje dersom fastsatt samvær eller en avtale om samvær brytes, uten at det er en særskilt grunn for det. Det kreves normalt at det å gjennomføre samværet som avtalt umuliggjøres for at det legitimt skal kunne nektes gjennomført i henhold til avtalen. Likevel bør det være holdepunkter for at årsaken til at samværet ikke gjennomføres i henhold til avtalen beror på forhold hos for eksempel bostedsforelderen, for at det skal hevdes å foreligge samværssabotasje. Videre bør samværssabotasjen skje over en viss tid og av et visst omfang.

Samværssabotasje oppstår i praksis oftest ved at den parten hvor barnet eller barna bor fast hos, verken overholder sin plikt til å legge til rette for samvær eller leverer barnet eller barna som avtalt. Det å bli utsatt for samværssabotasje er en påkjenning for parten, og spørsmålet er ofte hva som kan gjøres for å gjenopprette samværet og sikre etterlevelse av avtalen.

Hvilke muligheter har den samværsberettigede part?

En avtalt samværsrett kan ikke tvangsfullføres ved at den samværsberettigede parten for eksempel henter barnet selv. En slik avhenting vil være å betrakte som selvtekt, i strid med loven. Hvilke muligheter du har til å få avtalen tvangsfullført, dersom du opplever samværssabotasje, avhenger av hvilket grunnlag samværet springer ut av.

Dersom samværet, som brytes uten grunn, springer ut av en skriftlig avtale partene mellom, har ikke lovgivningen noen regler om tvangsfullføring. Dette fordi at en rent privat avtale om samvær som utgangspunkt ikke har såkalt tvangskraft. For at en privat avtale om samvær skal ha tvangskraft, må begge foreldre ha bedt Fylkesmannen i kretsen der barnet er folkeregistrert om å avgjøre om avtalen kan gjøres tvangskraftig, jf. barneloven § 55.

Vilkårene for at Fylkesmannen kan avgjøre at avtalen skal ha tvangskraft, er først og fremst at partene kan fremlegge gyldig meklingsattest fra for eksempel Familievernkontoret. For det andre må Fylkesmannen komme frem til at avtalen fremstår som det beste for barnet eller barna. Hvis Fylkesmannen finner det nødvendig, kan Fylkesmannen be om at sakkyndige, barneverntjenesten eller sosialtjenesten uttaler seg om avtalen før saken avgjøres.

Når samværssabotasjen først foreligger, er det imidlertid lite sannsynlig at den saboterende part går med på å be Fylkesmannen om å avgjøre at avtalen som ikke etterleves skal gis tvangskraft. Ofte må da parten som opplever samværssabotasje bringe saken inn for domstolen for å få en rettslig avgjørelse på samværets omfang mv.

Tvangsbot

I de tilfellene hvor samværet springer ut av en dom, rettsforlik eller en tvangskraftig avtale gjennom Fylkesmannen, kan den samværsberettigede parten begjære tvangsbot etter barneloven § 65 annet ledd, hvor det fremgår at

«Avgjerd eller avtale med tvangskraft om foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast, kan tvangsfullførast ved henting eller tvangsbot. Avgjerd eller avtale med tvangskraft om samværsrett kan berre tvangsfullførast ved tvangsbot. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Eit krav om tvangsfullføring skal setjast fram for tingretten i distriktet der saksøkte har sitt alminnelege verneting. Reglane i § 15 andre leddet gjeld tilsvarande.»

Som det fremkommer av bestemmelsen er det i samværstilfellene bare anledning til å kreve tvangsfullbyrdelse av avtalen ved å ilegge tvangsbot. Kravet om tvangsbot fremsettes ovenfor tingretten i distriktet der den saboterende part har sitt alminnelige verneting, normalt der han/hun er folkeregistrert. Tingretten vurderer så om det foreligger brudd på samværsavtalen, herunder om det er sannsynlighetsovervekt for at det faktisk foreligger brudd på avtalen. Dette henger sammen med at det senere i barneloven § 65 fremgår at det ikke skal «(…) fastsetjast tvangsbot dersom oppfylling av samværsretten er umogleg, til dømes der det er risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare (240C). Det same gjeld ved tvangsfullføring av foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast».

Med andre ord vil retten ikke ilegge tvangsbot dersom det ikke er sannsynliggjort at det foreligger samværssabotasje som følge av at oppfyllelse av samværsretten faktisk er/var umulig, og for eksempel dersom retten finner det sannsynliggjort at samværet ble nektet gjennomført grunnet en reell fare for skade for barnet. Hvis tingretten derimot kommer frem til at det foreligger samværssabotasje, kan det fastsettes en tvangsbot som inntrer ved hvert avtalebrudd for et nærmere angitt tidsrom.

Hva er størrelsen på tvangsboten og hvem fastsetter den?

Det er tingretten som fastsetter tvangsbotens størrelse. Fastsettelsen av tvangsbotens størrelse gjøres konkret i hver sak og avhenger blant annet av den saboterende parts økonomi. Boten må likevel være av en viss størrelse for at tvangsmidlet skal ha effekt. Bøtene ligger som regel i intervallet kr. 800 – kr. 2 000 for hver gang samværssabotasje inntreffer i den fastsatte perioden. Dette innebærer at bøtene til sammen kan bli relativt høye.

Hvem krever tvangsboten inn og til hvem tilfaller den?

Selv om det er retten som fastsetter tvangsboten, er det Namsmannen som står for selve innkrevingen. For den parten som er utsatt for samværssabotasjen, kan det fremstå som rimelig at tvangsboten som inndrives tilfaller han/henne som kompensasjon eller «plaster på såret». Det er imidlertid ikke slik. Pengene som kreves inn av Namsmannen tilfaller staten.