Menerstatning etter nakkeskade

Menerstatning dekker ikke direkte økonomisk tap, men er en kompensasjon for den tapte livsutfoldelse en skade antas å medføre. Hjemmel for tilståelse av menerstatning er skadeserstatningsloven § 3-2 første setning:

“Har skadelidte fått varig og betydelig skade av medisinsk art, svares særskilt menerstatning.”

VILKÅR FOR MENERSTATNING

Ved lave invaliditeter vil usikkerheten i vurderingen gjerne være knyttet til vilkåret betydelig. I vilkåret ligger at den skadeutløste medisinske invaliditeten i utgangspunktet må være på minst 15 %. Det betyr at skadelidte som er påført en lavere invaliditet ikke vil ha krav på menerstatning.

Fastsettingen av medisinsk invaliditetsgrad er imidlertid ofte svært skjønnsmessig, og oppleves til tider som noe tilfeldig. Av den grunn vil jeg kort si noe om hva som i praksis ofte er forskjellen på en betydelig skade og en mindre skade som ikke gir rett til menerstatning.

FORSKRIFT OM MENERSTATNING

Ved fastsettelse av medisinsk invaliditet anvendes forskrift om menerstatning. De punkter i tabellen som er aktuelle for en nakkeskader (uten at det kan påvises et brudd) funn, er:

2.1.1 Lett nedsatt funksjon og lette smerter i halsryggsøylen (nakken). Det gir mellom 0 og 9 % medisinsk invaliditet.

2.1.2 Moderat nedsatt funksjon, med middels sterke smerter og nedsatt bevegelighet i halsryggsøylen. Da havner den medisinske invaliditeten mellom 10-19 %.

Dersom det ikke foreligger spesielle holdepunkter for annet, blir skadelidte gjerne plassert omkring midt på skalaen i det enkelte punkt, til henholdsvis 5 % eller 15 %. Punkt 2.1.2 kan dermed gi rett til menerstatning, mens punkt 2.1.1 ikke vil gjøre det. Det er derfor relevant å se på hva som er den reelle forskjellen på punktene. Det er tre kriterier som er avgjørende. For det første funksjon, dernest smerter, og for det tredje nedsatt bevegelighet.

Funksjon relaterer seg til det å fungere, og knytter seg til en vurdering av skadelidtes fungeringsevne, eller funksjonsevne. Om funksjonen er lett eller moderat nedsatt, er svært vanskelig å måle. Tilsvarende om smertene er lette eller middels sterke. Vurderingen av disse forhold kan vanskelig baseres på annet enn skadelidtes egen beskrivelse.

NEDSATT BEVEGELIGHET I NAKKEN KAN VÆRE VESENTLIG

Den reelle forskjellen på punktene er i praksis om det foreligger nedsatt bevegelighet i nakken. Om bevegeligheten er nedsatt, eller ikke, er noe legen kan avklare ved undersøkelser. I forbindelse med undersøkelsen er det viktig å være klar over at nakkebevegeligheten kan variere over tid.

Spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering Jan Erik Ødegård er forfatter av kapitlet Forsikringsmedisin i læreboken Norsk fysikalsk medisin, 2014. I et brev av 2. juli 2011 skrev Ødegård:

“Videre ser en at den registrerte nakkebevegeligheten kan svinge sterkt, alt etter hvilken fase den skadede er i. Ved bløtvevsskader i nakken er det ikke de benede strukturer som begrenser bevegelsesutslagene. Det er som regel muskulære spenninger og smerter som begrenser utslagene. Ettersom spenninger og smerter kan variere, kan en måle forskjellige utslag til forskjellige tidspunkt hos den samme personen.”

Siden nakkebevegeligheten kan variere er det vesentlig at legen blir forklart hva som er skadelidtes normalsituasjon, eventuelt at undersøkelser gjøres over en periode.

Utmålingen av menerstatning gjøres etter standardiserte regler hvor det i tillegg til den medisinske invaliditetsgraden, tas hensyn til skadelidtes alder, tidspunktet for når skaden skjedde og folketrygdens grunnbeløp.

Artikkelforfatteren, advokat Einar I. Lohne, er partner i Advokatfirmaet Langseth. Lohne har møterett for Høyesterett, og har ført flere hundre erstatningssaker for skadelidte i domstoler over hele landet. Han holder jevnlig foredrag for advokater og skadelidte, og ga i 2020 ut boken Erstatningsoppgjør på Gyldendal forlag. Lohne er medlem av Advokatforeningens lovutvalg for erstatning