Betingelseslærens plass i erstatningsretten

Et vilkår for erstatning er at det foreligger såkalt årsakssammenheng. Det betyr at den skadehendelse man mener er ansvarlig har ført til den skaden man krever erstatning for. Ved vurdering av om det foreligger årsakssammenheng anvendes betingelseslæren.

Men hva er betingelseslæren, og hvordan skal den anvendes?

BETINGELSESLÆREN

Høyesterett beskriver hva betingelseslæren er, og hvordan læren skal brukes i en dom fra 1992. Den såkalte p-pilledom II (Rt-1992-64). I dommen skriver Høyesterett:

Årsakskravet mellom en handling eller unnlatelse og en skade er vanligvis oppfylt dersom skaden ikke ville ha skjedd om handlingen eller unnlatelsen tenkes borte

Dette beskriver en anvendelse hvor det det legges opp til en samlet vurdering av hva som er mest sannsynlig, basert på alle relevante bevis i saken.

I en dom fra 2018, kalt sensitiseringsdommen (HR-2018-557-A), fastslår Høyesterett betingelseslærens plass og viser hvordan årsaksvurderingen skal gjøres:

Utgangspunktet i norsk rett er betingelseslæren. En faktor anses som årsak dersom den var en nødvendig betingelse for skaden. Ved samvirkende årsaker, hvor flere faktorer har bidratt til skadefølgen, må «vår» faktor være så vidt vesentlig i skadebildet at det er naturlig å knytte ansvar til den, jf. Rt-1992-64 (p-pille II). Dette er også utgangspunktet i saker med utspring i nakkeslengtraumer,

Til tross for betingelseslærens helt sentrale plass i vår erstatningsrett ser vi dessverre svært ofte at læren ikke blir brukt riktig av forsikringsselskapene. Alt for ofte gjøres årsaksvurderingen alene basert på de såkalte fire trinn.

DE FIRE TRINN

De fire trinnene kan oppsummeres slik: For det første må det aktuelle traumet ha hatt tilstrekkelig skadevoldende evne. For det andre må det foreligge akutte symptomer på skade i form av nakkesmerter innen to til tre døgn. For det tredje må det foreligge brosymptomer, altså sammenhengende plager fra traumet inntraff til en kronisk senfase. Og for det fjerde må det foreligge et sykdomsbilde som er forenlig med det man vet om skader påført ved nakkesleng.

De fire trinn brukes ikke bare ved nakkeslengskader. I alle saken hvor diagnostisering og årsaksvurdering ikke kan gjøres basert på fra objektive funn kan trinnene være relevante. Ved såkalte bløtdelsskader (hvor det ikke er funn på røntgen) er trinnene som regel nyttige hjelpemidler.

BETINGELSESLÆREN OG DE FIRE TRINN MÅ VURDERES SAMMEN

Som Høyesterett påpeker: Utgangspunktet i norsk rett er betingelseslæren. Det betyr at de fire trinn må anvendes slik at de ikke kommer i konkurranse eller i konflikt med betingelseslæren.

Til tross for dette har vi i Norge fått en utvikling hvor årsaksvurderinger alt for ofte gjøres ut fra en vurdering av de fire trinn alene, og uten at det resultat man kommer frem til etter de fire trinn er vurdert avstemmes med betingelseslæren.

Uten en samlet vurdering – av hva som er mest sannsynlig – kan resultatet i en sak avgjøres av for eksempel; hvor ofte en skadelidt oppsøker lege. Det kan bero på tilfeldigheter. Og vi kan da få en avgjørelse basert på rene tilfeldigheter. Det er uheldig, og kan føre til feil resultat.

Det er nødvendig å slå fast at betingelseslæren – hva er mest sannsynlig tenkt skadehendelsen bort – fremdeles må være styrende i en årsaksvurdering. Og det er vesentlig å slå fast at de fire trinn må tolkes og anvendes slik at de ikke kommer i konflikt med betingelseslæren.
I det ligger at etter at de fire trinn er vurdert, så er det nødvendig å avstemme resultatet med betingelseslæren. Uten en slik fremgangsmåte kan det fort bli feil.

Artikkelforfatteren, advokat Einar I. Lohne, er partner i Advokatfirmaet Langseth. Lohne har møterett for Høyesterett, og har ført flere hundre erstatningssaker for skadelidte i domstoler over hele landet. Han holder jevnlig foredrag for advokater og skadelidte, og ga i 2020 ut boken Erstatningsoppgjør på Gyldendal forlag. Lohne er medlem av Advokatforeningens lovutvalg for erstatning.