Hva er skadeevne?

I kravet til skadeevne ligger at den som krever erstatning må sannsynliggjøre at den handling, eller ulykke, som påstås å være årsak til skaden, har utløst tilstrekkelige krefter til at det har vært mulig for skadehendelsen å påføre skadelidte skaden. I erstatningssaker er skadeevne et vilkår for at det foreligger årsakssammenheng.

Denne artikkelen viser at det vil være vanskelig å avslå årsakssammenheng på grunnlag av lav skadeevne alene. Skadeevnekriteriet har imidlertid plass som et moment i en samlet vurdering av om det foreligger årsakssammenheng.

Tilstrekkelig skadevoldende kraft – nedre grense?

Skadehendelsen må representere et traume som har vært kraftig nok til å utløse den anførte skadefølge. Ved trafikkulykker kan det oppstå tvil om skadeevnen når skadene på bilen skadelidte satt i  er små. Det har vært drøftet om det foreligger noen nedre grense for hvilke mekaniske krefter som kan skade biologisk vev. Og det har vært diskutert hvor denne grensen eventuelt går.

I Høyesteretts dom (Nakkesleng I) Rt-1998-1565, ble utgangspunktet for skadeevnevurderingen gitt på side 1577 i punkt 1: For det første må det foreligge et adekvat traume, dvs det må ha virket mekaniske krefter tilstrekkelig til å skade biologisk vev.

I Rt-2010-1547 (Nakkesleng IV) ble kravet oppstilt i avsnitt 45: Det er da for det første et krav om at ulykken har hatt tilstrekkelig skadevoldende evne. At det må utvises forsiktighet ved anvendelsen av skadeevnekriteriet, fremgår allerede i tredje avsnitt under punkt 1 på side 1577 i Rt-1998-1565 (Nakkesleng I): 

Etter min erfaring skal man være meget forsiktig med å sette opp kategoriske grenser for hvilke hastighetsendringer det er som er minimum for at helsebesvær oppstår.

Nærmere om hva som må bevises

Professor Nils Nygaard skriver om skadeevne i artikkelen «Bevisvurdering ved nakkeskade, Prolaps-dommen og Nakkesleng I-dommen» (2008). På side 300 fremgår:

Mange brukar ordet skadeevne om det eg kallar årsaksevne. Årsaksevne er skadeevne justert for skadelidnes toleevne eller sårbarhet. Skadeevne går på den meir generelle skadeevne eller risiko i vedkommande typetilfelle, medan skadelidnes toleevne eller sårbarhet er av meir individuell karakter og kjem inn og justerer dette. Hovudsaka er at den påstått ansvarlege årsaksfaktoren hadde evne til å føra til skadelidnes individuelle skade.

Systemet vil etter mitt syn generelt vera at dersom årsaksevne kan utelukkast i det konkrete tilfellet, måtte konklusjonen blitt at den påstått ansvarlege måtte frifinnast alt på dette grunnlaget. Kva som nærmare ligg i uttrykket at årsaksevne ikkje kan utelukkast, kan vera vanskeleg å presisera. Ein må kunne leggja årsaksevna til grunn så lenge den ikkje kan utelukkast. Altså at den påstått ansvarlege årsaksfaktor har ein styrke eller energi.

Høyesterett angir det samme tema for skadeevnedrøftelsen i Rt-1998-1565 (Nakkesleng I). I den konkrete årsaksvurderingen uttrykker førstvoterende at «vi her har et sammenstøt av en styrke som gir mulighet for nakkeskade».

Det avgjørende blir dermed å avklare om skadehendelsen kan ha utløst skadefølgen, eventuelt om skadehendelsen har hatt mulighet for å utløse skaden.

Skadeevne i lavenergi-dommen, Rt-2000-418

Spørsmålet om skadeevne var ikke sentralt i Nakkesleng I eller i Nakkesleng IV. I Rt-2000-418 (Nakkesleng III / Lavenergi-dommen) var imidlertid dette et helt sentralt tema. I Lavenergi-dommen var skadelidtes motorvogn utsatt for svært beskjedne krefter. Innledningsvis i dommen uttalte Høyesterett:

Påkjørselen skjedde på glatt føre i Hammerfest, og den påkjørende bils hastighet var meget lav. Ved sammenstøtet oppsto små skader på bilene. På As nyinnkjøpte bil – en SAAB 99 1982-modell – løsnet en pyntelist på støtfangeren, og kontakten på tilhengerfestet måtte skiftes. Reparasjonen beløp seg til 325 kroner.

Den påkjørende bil – en VW Golf – fikk en bulk i støtfangeren og en knekk på «skjørtet» under grillen, som etter det opplyste kunne rettes ut med håndkraft. I skademeldingsskjemaet, som først ble utfylt av A 22. oktober 1993 [skaden skjedde 11. oktober], er angitt «ingen synlig skade» på hennes bil.

Det ble fremlagt rapporter fra fire sakkyndige for Høyesterett. Storebrand, som var skadevolders forsikringsselskap, la stor vekt på beregningen utført av ingeniørfirmaet Rekon DA. I dommen fremgikk ingeniørens konklusjon vedrørende hastighetsendringen: «Ingeniør Henrik Nesmark har konkludert med en hastighetsendring på ‘mellom 3,5 km/h og 7 km/h’.»

Høyesteretts vurdering

Hastighetsendringen var altså svært liten. Høyesterett kom allikevel etter en konkret vurdering av de fire vilkår for årsakssammenheng, herunder kravet til skadeevne, til at «på dette grunnlag må jeg konkludere med at påkjørselen må antas å ha vært en nødvendig betingelse – som utløsende årsak – for den senere utvikling av As kroniske besvær».

Høyesterett bekreftet med andre ord at kreftene som skadelidte var utsatt for i Lavenergi-dommen, hadde tilstrekkelig skadeevne. Det innebærer at en påkjørsel bakfra hvor hastighetsendringen er beregnet av ingeniørfirmaet Rekon DA til mellom 3,5 km/t og 7 km/t, er tilstrekkelig for å oppfylle kravet til skadeevne.

Det blir etter min mening dermed vanskelig å etablere en nedre grense for skadeevne ut fra skaden på bilene, og det blir vanskelig å avvise årsakssammenheng basert på skadeevnekriteriet alene.

Ved tvil omkring skadeevne må årsaksvurderingen gjøres etter en samlet vurdering av de fire vilkår hvor det blant annet legges vekt på om ulykken medførte akutte og varige plager.

Tekniske beregninger av skadeevne

En teknisk beregning kan fortelle mye om skadene på de involverte kjøretøyene, men ikke nødvendigvis ikke så mye om hvilke skader personene inne i bilene kan ha blitt påført. Dr. Helge Nordal skrev i tilknytning til sitt innlegg «Medisinske aspekter ved nakkeskader» på det årlige personskadeerstatningskurset i Sandefjord i 2007, om sammenhengen mellom et ytre traume og skade på en person:

Et forhold som kompliserer vurderingen av skader på et menneske som sitter i en bil som har vært utsatt for en kollisjon, er at det er en usikker sammenheng mellom et ytre traumes størrelse vurdert ut fra g-krefter som har virket på bilen, og de kreftene som har virket på leddbånd inne i nakken.

En kollisjon er en meget uoversiktlig situasjon, hvor man sjelden har presis kunnskap om en lang rekke forhold som kan være av betydning. Det gjelder nakkens og hodets stilling i kollisjonsøyeblikket, sikkerhetsselens innstilling, fjæring i seteputer, avstand til nakkestøtten med mer.

Til tross for dette innhentes tekniske beregninger fremdeles i forbindelse med årsaksvurderinger. Som følge av at det gjerne anvendes beregninger foretatt av ingeniørfirmaet Rekon DA, vil jeg peke på ett særskilt moment som ble avklart av Borgarting lagmannsrett i LB-2009-133190 (Lurås). Lagmannsretten drøftet her særlig spørsmålet om skadeevne:

Bilene var med i retten

For lagmannsretten ble det, i tilknytning til forklaringen fra det sakkyndige vitnet Henrik Nesmark fra Rekon, fremvist henholdsvis frontparti og bakparti av biler tilsvarende de som var involvert i sammenstøtet.

Om skadehendelsen og den tekniske beregningen uttalte lagmannsretten:

Utgangspunktet for denne vurderingen [om det foreligger faktisk årsakssammenheng] er at det uomtvistelig dreier seg om et sammenstøt i svært lav hastighet og hvor det følgelig har vært utløst relativt små krefter.

Som det fremgår innledningsvis har Rekon beregnet hastighetsendringen for Mercedesen til mellom 4,2 og 8,4 km/t, hvilket med en stipulert kollisjonstid på 0,12 sekunder gir en gjennomsnittlig akselerasjon på mellom 1,0 og 2,0 g.

Spørsmålet var om en hastighetsendring på «mellom 1,0 og 2,0 g» (4,2 og 8,4 km/t) kunne ha skadeevne. Skadelidte anførte at hastighetsendringen i løpet av kollisjonstiden, satt av Rekon til 0,12 sekunder, kunne vært langt høyere enn 1,0 og 2,0 g, og mente at han i løpet av kollisjonstiden kunne ha vært utsatt for større belastninger enn Rekons beregning av gjennomsnittlig akselerasjon tilsa.

Skadelidte hevdet også at det må være den maksimale belastningen han var utsatt for, maksimal g, som har betydning for skadeevnen. Om dette uttalte Borgarting lagmannsrett:

Det bemerkes i denne forbindelse at det i rapporten fra Rekon bare er angitt gjennomsnittlig akselerasjon. Vitnet Nesmark har opplyst at den maksimale akselerasjon kan være 2-3 ganger høyere enn dette, i et svært kort tidsrom. Lagmannsretten legger til grunn at den maksimale akselerasjon er relevant ved vurderingen av påkjørselens skadepotensial.

Etter min mening er det naturlig at det er den maksimale belastning som skal legges til grunn i en skadeevnevurdering. Det vil ikke være riktig å anvende den gjennomsnittlige belastning over en antatt kollisjonstid.

Så lenge maksimal g ikke blir beregnet ved sammenstøt mellom motorvogner, er slike tekniske rapporter til liten hjelp i årsaksvurderingen.

Skadeevne for varige eller forbigående plager

Ovenfor har jeg skrevet om skadeevne for varige plager. Det kan imidlertid tenkes at en skadehendelse kun har evne til å utløse en forbigående plage. Det er naturlig å tenke seg at det skal mindre til for å utløse en forbigående plage enn en varig. Hvor grensen går for når en belastning kun har evne til å utløse en forbigående plage, og dermed ikke har evne til å utløse en varig plage, er det ikke mulig å si noe sikkert om.

Det er imidlertid klart at en hastighetsendring beregnet av Rekon til 4,2 og 8,4 km/t i Lurås-saken og til mellom 3,5 km/t og 7 km/t i Lavenergi-saken hadde skadeevne for varig skade. En anførsel om at det ikke foreligger skadeevne for varige plager, må derfor eventuelt bygges på beregnede verdier som er lavere enn i Lurås- og Lavenergi-sakene.

Det er noe kunstig å hevde at en belastning kun har evne til å påføre en forbigående plage. Om plager som oppstår akutt, blir forbigående eller varige, beror på en rekke forhold i tillegg til selve ulykkeshendelsen. Inngangsinvaliditet, sammensatt årsaksbilde, psykiske og sosiale tilleggsbelastninger, særskilt sårbarhet og andre forhold kan spille inn.

Konsekvensen av skadeevne

En handling har skadeevne når den er av en slik art at den kan ha utløst skadefølgen. Den videre drøftelsen vil knytte seg til om skadeevnen har realisert seg i den anførte skaden. Dette drøftes i de tre øvrige vilkår for årsakssammenheng: akuttsymptomer, brosymptomer og andre årsaker

Artikkelforfatteren, advokat Einar I. Lohne, er partner i Advokatfirmaet Langseth. Lohne har møterett for Høyesterett, og har ført flere hundre erstatningssaker for skadelidte i domstoler over hele landet. Han holder jevnlig foredrag for advokater og skadelidte, og ga i 2020 ut boken Erstatningsoppgjør på Gyldendal forlag. Lohne er medlem av Advokatforeningens lovutvalg for erstatning.